Odenwaldschule: reformpedagogikk på ville veier

Midt under alle avsløringene om seksuell utnyttelse av barn innen den katolske kirken, dukket det i mars i fjor opp en sak om overgrep i et helt annet miljø. I sentrum står Odenwaldschule, en vel ansett internatskole i landlige omgivelser ved småbyen Heppenheim, sør for Frankfurt.

Omfanget er sjokkerende: Fra 1965 til 1998 kan hele 500 elever ha vært utsatt for overgrep. Ett navn er sentralt: Gerold Becker, skolens rektor fra 1972 til 1985. Odenwald-skolen, som ble grunnlagt i 1910, er en av de mange såkalte reformpedagogiske internatskoler i Tyskland. "Reformpedagogikk" brukes gjerne som en samlebetegnelse for ulike antiautoritære pedagogiske framstøt i Tyskland fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, men har røtter helt helt bak til pionerer som Rousseau, Comenius og Pestalozzi. Reformpedagogikken preges av individuell tilrettelegging av undervisningen i samsvar med elevenes evner og interesser, og av at elevene skal ha medbestemmelse over sin hverdag og sin egen læring. Det legges stor vekt på på håndverks- og kunstfag og generelt på å fremme elevenes kreativitet.

Foto: op-online

Et annet prinsipp som blir praktisert ved Odenwald-skolen, er at lærere og elever tiltaler hverandre med "du" (noe som er utenkelig i tradisjonell tysk skole, selv i dag), og at lærere og elever skal omgås fritt og lære av hverandre. I dag vet vi at nettopp her har det glidd ut - og gått fryktelig galt.

Internatet ved Odenwaldschule er fordelt på flere småhus, der lærere og elever bor sammen. De danner en "familie", altså skal gutter og jenter bo sammen med kvinnelige og mannlige lærere. I det huset rektor Gerold Becker holdt til, var det imidlertid bare menn og gutter - blant annet musikklæreren Wolfgang Held, som Becker hadde et forhold til, og gutter mellom 12 og 14 år. "Beckers harem", ble huset kalt av lærere og elever på skolen. Guttene måtte stå til "tjeneste" når Becker og Held ønsket. Nå, når saken har blitt offentlig, har flere tidligere elever berettet om sin angst etter at de hadde lagt seg og fryktet at rektoren eller andre voksne skulle komme og forgripe seg på dem. Redselen var dessverre ikke ubegrunnet, det skjedde gang på gang, systematisk og gjennom mange år.

Nå spør man seg, naturligvis, hvordan dette kunne pågå så lenge uten at noen slo alarm. Noe av forklaringen er nok at Becker manipulerte, truet og belønnet. Da han var skolens leder, var de av lærerne som visste om overgrepene, redde for å si fra. Foreldre som fattet mistanke, foretok seg heller ikke noe: Odenwald-skolen var for mange den eneste skolen der sønnen eller datteren hadde en sjanse til å klare artium, og da var en lite mottakelig for antydninger om misbruk. Og ikke minst: Siden mange berømtheter sendte sine barn til Odenwald-skolen, hadde Becker mektige venner. En av dem var Richard von Weizsäcker, tysk president 1984-94.

Allerede i 1999 stod det en artikkel avisen Frankfurter Rundschau om overgrep som skulle ha funnet sted på Odenwaldschule. En tidligere elev som Becker hadde forgrepet seg på, så seg lei på at den tidligere rektoren, på det tidspunktet rådgiver i utdanningsdepartementet i delstaten Hessen (der Odenwaldschule også ligger), reiste landet rundt på foredragsturné som vel ansett pedagog. Det resulterte i en unnskyldning fra Becker, og at han trakk seg tilbake fra sitt tillitsverv ved Odenwald-skolen. Så la saken seg, godt hjulpet av den tidligere rektorens nettverk, bl.a. en vel ansett professor i pedagogikk, som også regelmessig besøkte Becker på Odenwald-skolen.

Idyll ved Odenwaldschule (fra skolens nettside).

En av de tidligere elevene som bidro til at overgrepene kom fram i mediene i mars 2010, har nå skrevet bok om tida ved Odenwald-skolen, med tittelen Wie laut soll ich denn noch schreien, under pseudonymet Jürgen Dehmers. I et intervju med Der Spiegel forteller forfatteren at overgrepene førte til at han begynte å drikke da han var 13 år og var alkoholiker allerede som fjortenåring. (Becker og hans fortrolige sørget også for å forsyne elevene både med alkohol og hardere stoffer.) I intervjuet forteller den tidligere eleven blant annet også at han var glad for at den da dødssyke Becker levde lenge nok til å oppleve avsløringene, men at han følte tomhet da Becker døde i juli i fjor.

Nå diskuteres det om reformpedagogikken med så sterk vekt på nærhet og fortrolighet mellom elev og lærer, baner veien for nettopp misbruk av barn og ungdom. Om dette er det, også blant Odenwald-skolens nåværende og tidligere lærere, ulike meninger. Det samme gjelder tidligere elever, og av dem er det mange kjente personer. En av dem er tysk-franske Daniel Cohn-Bendit, elev ved skolen 1958-65 og en av lederne for studentopprøret Paris i 1968, i dag profilert politiker for det franske partiet De grønne i Europaparlamentet. På Odenwald-skolens nettsider omtaler Cohn-Bendit skolen i svært positive ordelag og beskriver disse skoleårene som avgjørende for sin seinere karrière.

Daniel Cohn-Bendit, studentleder og elev ved 

Odenwaldschule 1958-65. Foto: Odenwaldschule

Katrin Höhmann, som overtok som rektor tidligere i år, har skjønt at bare en radikal opprydding kan redde skolen for framtida. Det var lagt opp til en storstilt feiring av skolens 100-årsjubileum i 2010. Det ble det ingenting av; feiringen gikk for seg i beskjedne, ettertenksomme former: "På bakgrunn av det som har skjedd, ville ikke skolen feire noen jubelfest", kan vi lese på skolens nettside.

Merkels hensikter

"Ingen har til hensikt å bygge en mur", forsikret Walter Ulbricht, statssjef i DDR, på en pressekonferanse 15. juni 1961. Knappe to måneder seinere var muren som kjent likevel et faktum. I en bredt anlagt annonsekampanje la sosialdemokratene (SPD) nylig liknende ord i munnen på forbundskansler Angela Merkel: "Ingen har til hensikt å stenge atomkraftverkene, avskaffe verneplikten og refinansiere Hellas". 



Sosialdemokratenes annonsekampanje: "Ingen har til hensikt..."
Foto: Süddeutsche Zeitung

Atomkraftverkene er vedtatt avviklet innen år 2022, allmenn verneplikt er avskaffet - og hva så med Hellas? Nå bruker SPD Merkels vingling for alt det er verdt. Kampanjen ble raskt fordømt av ledende kristeligdemokrater, og Merkels CDU overveier å gå til rettslige skritt. Kristeligdemokratenes generalsekretær Hermann Gröhe sier det ikke er et demokratisk parti verdig å sammenlikne Merkel med statslederen i et tidligere diktatur - et land der kansleren jo også vokste opp. "Primitivpolemikk" er generalsekretærens korte karakteristikk av SPDs annonsekampanje.

I spørsmålet om hvorvidt og hvordan Hellas skal støttes, har Merkel blitt drevet fra skanse til skanse. Tyske skattebetalere har hele tida vært ytterst skeptiske til å hjelpe Hellas ut av krisen. "Selg øyene deres, dere konkursgrekere", skrev tabloidavisen Bild-Zeitung nokså usmakelig, men likevel i tråd med det mange tyskere tenkte. En viss skepsis er uansett forståelig, siden tyskerne selv har måttet tåle merkbare innstramninger i lønninger og velferdsordninger de siste åra, særlig som følge av den såkalte Agenda 2010 - det store prosjektet til Gerhard Schröders rødgrønne regjering (1998-2005).     

Sist torsdag vedtok Forbundsdagen å styrke EUs redningsfond EFSF, noe som øker landets bidrag fra 123 til 211 milliarder euro. Som ventet fikk forslaget solid flertall. Mest avgjørende for Merkel er imidlertid hvor stor støtten er fra regjeringspartiene; det legges vekt på å oppnå såkalt kanslerflertall, dvs. flertall uten å regne med støtte fra opposisjonen. Det holdt med nød og neppe - 311 stemmer måtte til, og representanter fra regjeringspartiene avga 315 ja-stemmer. Til tross for hardhendt bruk av partipisken i forkant av avstemningen, unnlot hele 16 repreentanter fra CDU/CSU og FDP å støtte forslaget. I dette ligger det en alvorlig mistillitserkæring til den sittende kansleren.

Mens lederne i regjeringspartnerne CSU og FDP tenker høyt omkring en mulig gresk konkurs, er dette tabu for Merkel. Men dette er bare nok et tegn på at det bare ikke vil lykkes for denne koalisjonen. Det begynte med brutte løfter om skattelette, som var FDPs fanesak og stemmemagnet i valgkampen for to år siden. Så fortsatte det med at regjeringens mest populære medlem, forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg (CSU), måtte gå av etter at det ble avslørt at store deler av hans doktoravhandling var ren avskrift. Hele tida stuper FDP på meningsmålingene; Guido Westerwelle, utenriksminister og visekansler i regjeringen, gjorde en dårlig figur både som minister og partileder og ble tvunget gå av som FDP-sjef.

Mens oppslutningen om regjeringskoalisjonen har sunket fra vel 48 prosent ved valget i 2009 til 35 prosent på de siste meningsmålingene, fosser opposisjonspartiene De grønne og SPD fram. SPD, som med bare 23 prosent av stemmene gjorde et historisk dårlig valg i 2009, ligger nå på rundt 30 prosent og nærmer seg de konservative CDU/CSU. De siste åtte delstatsvalgene har stort sett gått i favør av sosialdemokratene (og De grønne), som har gjenerobret viktige delstater som Nordrhein-Westfalen og Hamburg, mens Winfried Kretschmann overtok som ministerpresident som den første fra partiet De grønne i den økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg. 

Diskusjonen om hvem skal skal stille som kanslerkandidat for SPD ved valget til ny forbundsdag i 2013, er i full gang. Partiet strutter av selvtillit, og her er tre sterke kandidater: Partileder Sigmar Gabriel, parlamentarisk leder Frank-Walter Steinmeier og tidligere finansminister Peer Steinbrück. 

SPD-leder Sigmar Gabriel: Kanslerkandidat i 2013?
Foto: Die Welt


Kanslerkandidat for de konservative blir nok Angela Merkel, enda en gang. Men hvilken koalisjon skal til for at hun endelig skal lykkes i kanslerrollen? Dette spørsmålet stiller også Der Spiegel (39/2011): Først (2005-09) klaffet det ikke på grunn av "feil" koalisjonspartner, nemlig sosialdemokratene. Så (fra 2009) stod FDP i veien, og deretter var det Hellas - og i tillegg den egomane franske presidenten Nicolas Sarkozy. Kan det være, spør Spiegel retorisk, at det er Merkel selv som ikke kan?        





Tysk valgsystem til besvær

For tre år siden erklærte forfatningsdomstolen at det gjeldende valgsystemet i Forbundsrepublikken var i strid med landets grunnlov. Politikerne ble gitt en frist fram til 30. juni 2011, altså i dag, til å rette på manglene. Fristen går nå ut, uten at regjeringen har fått gjennom den reformen domstolen krevde. Grunnen til denne nølende holdningen ligger i at Merkels-regjeringens konservative partier CDU og CSU ser seg lite tjent med endringer i valgsystemet.


Foto: Die Zeit

Det den konservativ-liberale koalisjonen omsider har klart å enes om, innebærer en mindre teknisk endring av gjeldende valglov. Dette forslaget får sin første behandling i Forbundsdagen torsdag - altså den dagen fristen utløper. Først i september vil parlamentet kunne stemme over endringsforslaget.

Det tyske valgsystemet er en blanding av forholds- og flertallsvalg. Hver velger har to stemmer. Med førstestemmen stemmer han eller hun på en såkalt direktekandidat i sin valgkrets. Den politikeren som oppnår flest stemmer i valgkretsen, får sete i Forbundsdagen. Landet er delt inn i 299 slike valgkretser. I tillegg til disse 299 direktemandatene fordeles like mange mandater til partiene, avhengig av stemmeandelen de oppnår ved den såkalte andrestemmen, der velgerne stemmer på partienes delstatslister. Forbundsdagen har derfor, iallfall i utgangspunktet (jf nedenfor), 598 representanter.

Dette valgsystemet har fungert til de flestes tilfredshet siden det ble innført ved Forbundsrepublikkens opprettelse i 1949. Ordningen har imidlertid noen svakheter, som med et endret partilandskap har kommet til syne først i de seinere åra.

Det største problemet er faren for såkalt negativ stemmevekting, og det er da også dette forfatningsdomstolen har bedt om at det ryddes opp i. Det har nemlig forekommet at et parti ville oppnådd flere mandater i parlamentet dersom det hadde fått færre stemmer på en av sine delstatslister (altså andrestemmer).

Grunnen til dette ligger delvis i at et parti beholder alle sine direktemandater selv om dette antallet skulle overstige antallet representanter partiets relative andel av andrestemmene tilsier. Slik kan Forbundsdagen få flere enn 598 representanter. Ved valget i 2009 oppnådde CDU/CSU 24 slike ekstramandater (Überhangmandate), det vil si at det tyske parlamentet for tida har 622 representanter.

Den andre indirekte årsaken til at negativ stemmevekting kan forekomme, er at en del av mandatene som oppnås gjennom velgernes andrestemmer, fordeles etter samkjøring på forbundsnivå. Det er denne nasjonale koordineringen av andrestemmene regjeringspartiene nå er blitt enige om å avskaffe. Ved framtidige valg skal derfor hver delstat bli tildelt et bestemt antall representanter, som partiene kjemper om - slik vi kjenner det fra norske stortingsvalg, der hvert fylke disponerer over et visst antall madater.      

Kritikere peker på at den foreslåtte endringen i valgloven ikke helt eliminerer muligheten for negativ stemmevekting. Et mer effektivt tiltak ville være å avskaffe muligheten for ekstramandater, slik sosialdemokratene (SPD) og De grønne går inn for. Men siden det er de konservative regjeringspartiene som her profiterer mest (i gjeldende valgperiode altså utelukkende), var dette ikke å forvente.

Noe av grunnen til at det har tatt så lang tid å komme opp med et forslag til endring, er interne stridigheter i regjeringen. Fridemokratene (FDP), den lille koalisjonspartneren som på meningsmålingene ligger farlig nær sperregrensen på fem prosent, er blant partiene som profiterer på en samordning av stemmene på forbundsnivå. For å imøtekomme FDP ligger det i forslaget at de såkalte reststemmene skal samordnes, dvs. de (andre)stemmene som er gitt til et parti uten at det holdt til et mandat i vedkommende delstat.        

Valgordningen er et viktig anliggende i et demoktarisk land, men paradoksalt nok viser det seg vanskelig å rette opp i åpenbare skjevheter. Det har vi også sett i hjemlig norsk debatt om valsystemet.  Kommer det likevel til forandringer, blir det gjerne et lappverk, eller, som SPDs Thomas Oppermann kaller Merkel-regjeringens foreslåtte endringer, en "mager nødkonstruksjon".

Mot grønn-konservativ koalisjon?

Da forbundskansler Angela Merkel gjorde kuvending i saken om kjernekraftverk, kan det ha vært ledd i en mer langsiktig strategi. Det spekuleres i om Merkel nå styrer mot et regjeringssamarbeid med partiet De grønne, seinest etter neste nasjonale valg i september 2013.   

Merkel er den første forbundskansleren som har ledet to ulike koalisjoner, den såkalte store koalisjonen med sosialdemokratene 2005-09 og fra valget i 2009 med det liberale fridemokratiske FDP. Skulle det komme til et svart-grønt samarbeid (svart er partifargen til de konservative partiene CDU og CSU) under en kansler Angela Merkel, ville hun for alvor skrive seg inn i historiebøkene.

Nå er konstellasjonen svart-grønn allerede prøvd ut på delstatsnivå, nemlig i Hamburg. Delstatsvalget i februar 2008 gav de konservative absolutt flertall sammen med De grønne, og de to partiene klarte å enes om et felles regjeringsprogram, under borgermester Ole von Beust. I november 2010 var det imidlertid slutt, da De grønne sa opp samarbeidet. Ved valget i februar i år fikk sosialdemokratene absolutt flertall, og det svart-grønne eksperimentet var historie. Uansett kan den kortvarige koalisjonen i Hamburg være av betydelig symbolsk betydning når nå Merkel, slik det altså kan se ut til, langsomt nærmer seg De grønne.

Etter den svart-grønne regjeringsperioden i Hamburg har De grønne hatt mye å glede seg over - og samtidig blitt enda mer attraktive som framtidige regjeringspartnere på forbundsnivå. Meningsmålingene viser at hver fjerde velger foretrekker De grønne. Det vil si at partiet er jevnstore med sosialdemokratene, og at de puster de konservative partiene i nakken. Så kom det oppsiktsvekkende valgresultatet i den store og økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg i slutten av mars i år, godt hjulpet av heftige protestaksjoner mot den sittende konservative delstatsregjeringen i forbindelse med et omstridt jernbaneprosjekt. Sammen med SPD oppnådde De grønne flertall i delstatsforsamlingen. De grønne var størst, og veteranen Winfried Kretschmann ble ministerpresident.

Kretschmann og Merkel synes å ha funnet tonen, og offentlig snakker de vel om hverandre. Det er ikke hverdagskost, og slett ikke i tysk politikk.





God kjemi? Forbundskansler Angela Merkel og De grønnes Winfried

Kretschmann, ny ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg

(Foto: DPA)



Uavhengig av disse begivenhetene av nyere dato har en tilnærming mellom de konservative og De grønne imidlertid ligget i kortene nokså lenge. Økologisk bevisshet og handlemåte er forlengst blitt mainstream i Tyskland. Ingen kildesorterer med slik entusiasme og systematikk som tyskerne. De grønne er langt på vei blitt et parti for en velutdannet, økonomisk velsituert og verdikonservativ middelklasse. 

Med et nærmere og mer formalisert forhold til De grønne håper Merkel og hennes konservative regjeringspartier CDU og CSU å frigjøre seg fra sitt litt provinsielle image. Her framstår De grønnes perspektiv som mer attraktivt og framtidsrettet, og som en sjanse for de konservative til å bli assosiert med en global bevegelse som arbeider mot å finne en løsning på vår tids store spørsmål om klimaendringer og nødvendigheten av en bærekraftig utvikling. Ledelsen i De grønne, inkludert ministerpresident Kretschmann i Baden-Württemberg, har på sin side sagt de støtter Merkel-regjeringens vedtak om å avvikle all atomkraft innen 2022, om enn til høylytt protest fra en del partimedlemmer. Noen av dem synes 2022 er alt for seint, andre mener det er frekt av de konservative partiene å stjele deres fanesak.   

Likevel kan ikke Merkel tillate seg å leve ut drømmen om et samarbeid med De grønne altfor åpenlyst. Merkel er nå en gang i koalisjon med FDP, og neste valg er langt framme i tid. I FDP er frustrasjonen stor over å ha fått svært lite gjennomslag for de sakene partiet gikk til valg på, framfor alt skattelette. I finanskrisens tid har det blitt lite av det, og det minsker ikke frustrasjonen at partiet har gått fra over 14 prosent av stemmene ved valget til nå å ligge under sperregrensen (5 %) på flere meningsmålinger.

I en slik situasjon må Merkel holde FDP i regjering enda en stund. Den tyske forfatningen tillater nyvalg, men det sitter langt inne å gå til et slikt skritt (forbundskansler Gerhard Schröder gjorde sist det i 2005, og tapte). Et nyvalg nå kunne riktignok gi flertall for de konservative og De grønne. Likevel er nok tida ennå ikke helt moden for en svart-grønn koalisjon, Merkels åpenbare flørting til tross. Grønne og konservative ledere og velgere må først venne seg til tanken, som inntil for kort tid siden var nesten utenkelig.

Horst Köhler – presidenten som gikk

For ett år siden trådte Tysklands statsoverhode, forbunds-president Horst Köhler, tilbake. I det politiske miljøet og blant tyskere flest slo nyheten ned som en bombe. For første gang hadde en forbundspresident ganske enkelt kastet kortene.

Ekspresident: Köhler og hans kone forlater presidentresidensen Schloss Bellevue for
siste gang i mai 2010 (© Sascha Schuermann/DDP)

Visst hadde presidenten i månedene og ukene før vært i hardt vær. Blant annet hadde han, på vei til troppebesøk i Afghanistan, sagt i et radiointervju at framtidige kriger for å sikre Tyskland økonomisk var tenkelige. I et politisk talkshow på TV hadde Köhler også, riktignok på direkte spørsmål, ikke utelukket å gjeninnføre en valgordning der presidenten velges direkte av folket – slik det var i mellomkrigstida. Da hadde presidenten også betydelig mer makt enn i dagens forbunds­republikk, der han har lite reell innflytelse på politiske saker.  

Siden Köhler gikk av i mai i fjor, har han vært taus. Nå står han igjen fram i offentligheten, i et bredt anlagt intervju i siste utgave av ukeavisen Die Zeit.    

Köhler var en president som var atskillig mer populær blant folket enn i det politiske miljøet. Han beskyldte politikerne for perspektivløshet, ikke minst i sosial- og bistandspolitikken – samt i økonomisk politikk, som er Köhlers fag. Om slik kritikk var velkommen blant den jevne borger, skapte hans mange utspill irritasjon hos politikerne, som mente Köhler gjorde seg populær på deres bekostning – i stedet for å opptre som brobygger mellom partipolitikerne og folket.      

I intervjuet med Die Zeit begrunner Köhler fjorårets dramatiske avgang med sin respekt for presidentembetet, som han mente hadde tatt skade av all kritikken. Anklagene mot ham etter Afghanistan-intervjuet betegner Köhler som ”uhyrlige og fullstendig grunnløse”.

Som professor i økonomi, og tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet, advarer han også mot å la Hellas, Portugal og de andre kriserammede euro-landene i stikken. Tyske politikere har etter Köhlers oppfatning medansvar for krisen, idet de har tillatt en oppmykning av de opprinnelige vekst- stabilitetskriteriene. ”Faller Europa fra hverandre, vil det koste Tyskland dyrt”, sier Köhler, og det ville sette tyske arbeidsplasser og velstand i fare. Han slår fast at uten de kriserammede landene ”er ikke Europa lenger Europa”.

Framover vil Köhler bruke dagene til å skrive sin selvbiografi, forelese i økonomi ved det renommerte Tübingen-universitetet og besøke Afrika (et kontinent som ligger ham særlig på hjertet). Og så vil han fra tid til annen melde seg i debatten om internasjonal finans- og valautapolitikk. På sistnevnte felt er han med sin fagbakgrunn og brede erfaring på hjemmebane. Kanskje er dette lesten han skulle blitt ved? Det kan nemlig se ut som at Köhler er bedre som økonom enn som politiker.

Famling i blinde etter E.coli-kilde

To tyske ministre, Daniel Bahr fra Fridemokratene (FDP) og landbruksminister Ilse Aigner fra det bayerske kristeligsosiale partiet (CSU), har en vanskelig jobb om dagen. Bakterien Escherichia coli, her hjemme forkortet E.coli, i Tyskland Ehec, er i ferd med å ta oppmerksomheten bort fra den spektakulære nyheten om avvikling av kjernekraften. Midt i stormen står de to ministrene i Merkel-regjeringen.



Helseminister Daniel Bahr og landbruksminister Ilse Aigner (foto: REUTERS)

 

















Til nå har bakterien krevd 25 dødsofre, mens rundt to tusen er infisert. Nord-Tyskland er hardest rammet, millionbyen Hamburg aller verst, og dernest delstatene Niedersachsen og Schleswig-Holstein.

Det renommerte Robert Koch-instituttet i Berlin leder an i arbeidet med å finne kilden. Først fikk som kjent spanske agurker skylda. Etter at dette viste seg å ikke stemme, taper spanske bønder milliardinntekter - og raser mot tyskerne. Også i andre europeiske land må tonnevis med salat, agurk og tomater destrueres, siden kundene uteblir.

Så faller mistanken på bønnespirer fra en produsent i Niedersachsen, og mysteriet synes å være løst - igjen. Men dette har ennå ikke latt seg bekrefte. Det eneste lyspunktet er at tallet på nye infiserte nå synker i deler av Nord-Tyskland.

Kritikken mot de to ministrene er knallhard. "Dette er dårlig krisehåndtering av ministrene - i den grad krisehåndtering overhodet finner sted", sier partileder for De grønne, Renate Künast. "Vi har situasjonen under kontroll", sier ministrene på sin side.

Det nyeste sporet tyder på at agurken likevel kan være en av smittekildene. I en søppeldunk i Magdeburg i den østlige delstaten Sachsen-Anhalt fant man onsdag spor etter den farlige bakterien i agurker. Forvirringen blir ikke mindre etter dette. Famlingen i blinde fortsetter.    

Fortsatt framgang for tyskstudiene?

Ved starten på det studieåret som nå nærmer seg slutten, hadde det meldt seg oppimot 20 studenter til tysk årsstudium ved Universitetet i Agder (UiA). Det var en betydelig økning fra de siste fire-fem årene før, og økningen kom meget beleilig. Universitetsstyret skulle, på den tida da de første positive tallene kom på bordet, gjøre vedtak om tyskstudienes skjebne ved UiA. Det var avslutningen på en nokså lang prosess, der saken hadde vært innom flere styringsorganer ved institusjonen.



(Foto: NRK)

 















Årets kull har vært en fint sammensveiset gjeng, noe som har bidratt til et fruktbart læringsmiljø. Selv om alle alle eksamener ennå ikke er rettet og vurdert, kan vi allerede nå slå fast at de gjennomsnittlige resultatene er gode.

Også nasjonalt er det oppløftende tall for oppslutningen om andre fremmedspråk (tysk, fransk, spansk mv.). I en pressemelding fra det nasjonale Fremmedspråksenteret heter det bl.a. at "flere elever velger fremmedspråk på ungdomsskolen, elevene fortsetter oftere med samme språk når de begynner på videregående opplæring og et økende antall Vg3-elever ønsker fordypning i fremmedspråk." Også når det gjelder tysk ved høgskolene og universitetene, øker nå antallet studenter.

Hva med kommende studieår? Vi har, slik jeg ser det, grunn til å være optimistiske. Antallet søkere som hadde tysk årsstudium som førstevalg via Samordna opptak ved søknadsfristen 15. april, er (med 11 søkere) riktignok noe lavere enn i 2010. Vi er imidlertid kjent med at det kommer søkere i tillegg, bl.a. studenter som tar tysk som del av den fireårige allmennlærerutdanninga, studenter som allerede er i gang med å ta enkeltmoduler og andre interessenter som er kommet til etter søknadsfristen.

I tillegg har hele fem utvekslingsstudenter fra Tyskland meldt seg på enkeltemner på tysk årsstudium. Dette er svært gledelig, da studenter med tysk som morsmål utgjør en spesiell ressurs i undervisningen. Det bidrar også til å gjøre undervisningssituasjonen mindre "kunstig", siden all undervisning uansett gis på tysk.

Rundt den 20. juli åpner det såkalte Restetorget ved UiA; da legges ledige studieplasser ut for påmelding. For å ta tysk årsstudium, trenger man formelt sett bare generell studiekompetanse. I praksis er det likevel en forutsetning å ha hatt tysk på skolen, eller å ha skaffet seg kunnskaper på egen hånd. Undervisningen begynner på et nivå som tilsvarer nivå 2 fra videregående skole (tidligere B- eller C-språk) - eller altså tilsvarende. Velkommen!

Merkels atom-nei til glede og besvær

Merkel-regjeringens overraskende vedtak om å stenge alle Tysklands 17 atomkraftverk innen 2022, vekker begeistring - men fører også til forvirring. Særlig burde partiet De grønne være fornøyd nå. I tre tiår har de hatt kampen mot kjernekraft som en av sine fanesaker. Men partiet slipper ikke jubelen løs. Ti år til med kjernekraftverk i drift mener De grønne er for lenge og vil ha en raskere avvikling. Dessuten satses det for lite på alternativ energi, slik at Tyskland i for stor grad blir henvist til energi fra kullkraftverkene. 



Demonstrasjon ved atomkraftverket Brokdorf i Schleswig-Holstein 

(Foto: Süddeutsche Zeitung; © dapd)

  
















Ved siden av disse mer saklige grunnene til at De grønne ikke jubler høylytt, kommer de emosjonelle og partitaktiske. De føler at Merkel har stjålet klærne deres og får all oppmerksomhet, mens de selv har havnet i en slags eksistensiell krise. "Seirer De grønne seg til døde?", spør Süddeutsche Zeitung og peker på det oppsiktsvekkende i at et farvel til kjernekraften kunne finne sted uten medvirkning fra den største motstanderen. Kritikk mot et slikt spektakulært vedtak, som vekker oppsikt internasjonalt, kan framstå som smålig - så hva skal man nå ta seg til? De grønne trenger tydeligvis litt tid på å finne sin rolle i den nye situasjonen.

Sosialdemokratene har signalisert sin prinsipielle tilslutning til vedtaket i regjeringen. Men også i SPD ulmer det under overflaten. Siden SPD ikke er del av den sittende regjeringen, ønsker partiet at Forbundsrådet (som består av representanter fra de 16 delstatene) skal trekkes inn i utformingen av atomkraftpolitikken for de kommende år. Slik det nå er lagt opp til, begrenser Forbundsrådets rolle seg til å vedta den endelige loven, slik dette organets konstitusjonelle funksjon tilsier. Partiet er også skeptisk til at noen av de atomkraftverkene som etter planen stenges allerede i år, skal tjene som reservekraftverk og kan settes i drift dersom energisituasjonen skulle kreve det. Kurt Beck, SPD-ministerpresident i delstaten Rheinland-Pfalz, sier til Frankfurter Allgemeine Zeitung at han er "svært skeptisk til om vi kan være med på dette".

Det venstreradikale partiet Die Linke vil neppe støtte regjeringens forslag. Partiet ønsker en langt raskere avvikling av kjernekraften og har sammen med anti-atomkraftorganisasjoner utarbeidet en strategi som muligjør en avvikling allerede innen 2014. Men Die Linke kan med sin stemmegiving alene ikke stanse vedtak i Forbundsdagen og Forbundsrådet.

De store energikonsernene e.on og RWE raser mot vedtaket. Særlig er de kristiske til at de ikke ble tatt med på råd. "Ville fotballforbundet fattet vedtak om tysk fotballs framtid uten å rådføre seg med Champions League-klubbene?", spør RWE-sjef Jürgen Großmann, ifølge Spiegel Online, retorisk.

Etter planen skal Forbundsdagen stemme over atomsaken i slutten av juni, med endelig vedtak i Forbundsrådet den 8. juli. Noen, også blant Merkels partifeller i CDU, synes det hele går for fort. En av dem som har ytret seg kritisk, er interessant nok Volker Kauder. Som tidligere parlamentarisk leder og generalsekretær er han ingen hvem som helst i partiet. Også i sin nåværende posisjon som leder av Forbundsdagens konstitusjonskomité uttaler han seg med betydelig autoritet. Det blir spennende å se om skeptikere av Kauders type klarer å utsette avstemmingen i denne viktige og vidtrekkende saken.

Det blir også interessant å se hvordan regjeringens atomvedtak påvirker opinionen. Ved de siste meningsmålingene, tatt opp før det viktige vedtaket, lå CDU/CSU helt nede på 30 prosent, som er det dårligste hittil i år. De grønne lå med 26 prosent foran sosialdemokratene (24 prosent). Vil de konservative partiene CDU/CSU nå få et merkbart oppsving?

Merkels vinglete vei mot et regjeringsprosjekt

I en interessant Aftenposten-artikkel (23.5.11; se bilde til venstre) under vignetten "Signert" setter Stein Ringen, sosiologiprofessor i Lillehammer og Oxford, Angela Merkels utøvelse av sitt kanslerembete i et interessant perspektiv.
Ringen framhever at (Vest-)Tyskland etter andre verdenskrig har vært velsignet med "en ubrutt rekke av sterke og kloke ledere: Adenauer, Erhard, Kiesinger, Brandt, Schmidt, Kohl og Schröder".

Ifølge Ringen bryter Angela Merkel denne tradisjonen og setter spørsmålstegn ved hennes dømmekraft. Hun har "vinglet ubehjelpelig i atomkraftspørsmålet" og gitt etter for populistiske krav om stenging av kjernekraftverk etter ulykken i Fukushima, hun var "nølende med å bidra til nødvendige økonomiske redningspakker i Europa" og "ble stående utenfor den allierte intervensjonen i Libya".


Forbundskansler Angela (foto: dapd)















Spiegel Online spør likeledes i en artikkel (27.5.11): "Hva er egentlig Merkels misjon?" Det vises til meningsmålinger som viser at mindre enn en tredel av tyskerne er fornøyd med Merkel-regjeringens arbeid. Etter snart to år ved makten har den konservativ-liberale regjeringen ikke funnet en klar linje, ikke noe posjekt.

I denne situasjonen lanserer nettstedet forsvarsminister Thomas de Maizière som en mulig arvtaker til Merkel. Han har en helt annen skår på popularitetsskalaen, idet om lag 60 prosent mener han gjør et godt arbeid som minister. De Maizière har, som Merkel, sin bakgrunn fra DDR, og har sittet som forsvarsminister i mindre enn tre måneder. Han overtok en havarert plan for reform av forsvaret etter Karl-Theodor zu Guttenberg, som måtte gå av etter en plagiatsaffære. Med en del justeringer iverksetter nå de Maizière reformen. Han representerer på mange måter det tradisjonelle CDU, er prinsippfast uten å framstå som krampaktig, og han betegner seg som patriot uten å rødme. Dermed besitter han egenskaper mange savner hos Merkel, noe som åpenbart slår godt an hos velgerne.

Nå kan Merkel-regjeringen likevel ha funnet et prosjekt: Vedtaket i regjeringen natt til mandag om å legge ned alle de 17 tyske atomkraftverkene fra 2022, har vakt internasjonal oppsikt. Denne beslutningen vil påvirke framtidig bruk av kjernekraft i alle land, og ikke alle er like begeistret. Franskmennene får 80 av sin strømforsyning fra kjernekraft og er dermed i en helt annen posisjon enn tyskerne, som tross alt bare får 22 prosent av elekrisiteten fra atomkraftverkene.

Men betenkningene overskygges likevel av det håpet mange har om at tyskernes nedleggingsvedtak kan få fart på utvikling og bruk av alternative energikilder. Skjer det, er Merkels vingling aldri så gal at den ikke er godt for noe. Og, kunne man tilføye, godt for noe svært viktig.

SPD: Lang kamp om kanslerkandidatur

Det er over to år til neste valg til ny forbundsdag, men spekulasjonene og kampen om hvem som blir sosialdemokratenes kanslerkandidat, er allerede godt i gang. At SPD har gjort det godt i flere delstatsvalg - Baden-Württemberg, Hamburg og nå sist søndag i Bremen - gjør ikke interessen mindre.

Kampen står mellom tre menn: Sigmar Gabriel, som har ledet partiet siden katastrofevalget i 2009. Da fikk SPD bare 23 prosent av stemmene, mindre enn noen gang tidligere. Frank-Walter Steinmeier, utenriksminister i storkoalisjonen med Merkels CDU 2005-09, kanslerkandidat i 2009 og nå parlamentarisk leder. Peer Steinbrück, finansminister i storkoalisjonen og tidligere regjeringssjef i den største delstaten, Nordrhein-Westfalen. Steinbrück har fått mye av æren for at Tyskland kom såpass godt ut av finanskrisa.


SPD-leder Sigmar Gabriel (Foto: Florian Jaenicke, spd.de)
















Kampen mellom de tre vil i liten grad være en kamp mellom ulike fløyer i SPD. Alle tre er mer pragmatikere enn ideologer og kan plasseres i sentrum eller til høyre i partiet. De tilhører alle den såkalte Seeheimer-kretsen, som organiserer de høyreorienterte sosialdemokratene, og som møtes jevnlig.

Partileder Gabriel, som det ble stilt høye forventninger til etter valgfiaskoen i 2009, har ikke innfridd. Han er et oppkomme av ideer og kan fôre mediene med flere friske utspill på en og samme dag, men han er mindre flink til å hente ballene trygt ned igjen. Dette gjør ham litt useriøs i manges øyne og får folk til å tvile på om han er rette mann for å ta partiet opp til gamle høyder. Som miljøvernminister i storkoalisjonen 2005-09 hadde Gabriel langt større suksess og høstet anerkjennelse selv fra politiske motstandere. Han ble garantisten for at den rød-grønne regjeringens vedtak fra 2001 om gradvis avvikling av atomkraft også ble en del av den Merkel-ledede koalisjonens politikk. Gabriel inntok en ledende rolle i oppfølgingen av Kyoto-avtalen og sørget for at klimapolitikken kom høyt på dagsordenen da tyskerne var vertskap for G8-møtet i juni 2007. Det var utvilsomt suksessen som miljøvernminister som banet veien for Sigmar Gabriel som SPD-leder. Nå er han omstridt, ikke minst innad i SPD, og er, selv som partileder, ingen selvsagt kanslerkandidat. Men Gabriel er bare 51 år, og muligens ser han sin karriere i et lengre perspektiv, siden han har tid til å vente på en ny mulighet ved et seinere valg.

Tid til å vente på at nye anledninger byr seg har derimot ikke 64-årige Peer Steinbrück. For kort tid siden lanserte Steinbrück seg selv som kanslerkandidat. Da pådro han seg vrede fra mange i partiet, ikke minst fra Andrea Nahles, generalsekretær i SPD og hjemmehørende på partiets venstre fløy. Steinbrücks selvlansering skjedde på en finurlig måte, da han ramset opp alle de egenskaper en SPD-kanslerkandidat bør ha - og de var til forveksling identiske med de kvalitetene Steinbrück er kjent for å inneha (økonomisk kompetent, handlingskraftig etc.). Den pragmatiske Steinbrück er imidlertid uspiselig ikke bare for den venstre fløyen i eget parti, men også for De grønne, som SPD nesten uansett er henvist til som framtidig koalisjonspartner. Mye tyder på at Steinbrücks utspill var en godt timet prøveballong fra en politisk ringrev. I bevisstheten om at han har alt å vinne, ville han på denne måten lodde den partiinterne stemningen. Men mye uventet skal skje før Peer Steinbrück går inn i valgkampen i 2013 som SPDs kanslerkandidat.

Frank-Walter Steinmeier kan, med sine 55 år, heller ikke gamble for mye på at det vil dukke opp nye sjanser seinere. Mot Steinmeier taler at han var kanslerkandidat i 2009, og taperstempelet kan det bli vanskelig å kvitte seg med. Steinmeiers har gjort karriere som en av tidligere forbundskansler Gerhard Schröders (1998-2005) nærmeste medarbeidere. Han var arkitekten bak Schröders store politiske prosjekt, Agenda 2010. Det var en storstilt omlegging av den tyske velferdsstaten, som etterhvert hadde blitt for sjenerøs og dermed for dyr. Den mest merkbare endringen er at perioden der man kunne motta arbeidsledighetstrygd, ble redusert fra to til ett år. Deretter venter sosialtrygd, den såkalte Hartz IV, og det med satser som gir mottakerne fint lite mer enn et eksistensminimum. For brede velgergrupper som daglig føler resultatet av denne reformen på kroppen, framstår Steinmeier derfor som en lite attraktiv kanslerkandidat. Det må partiet ta med i beregningen når valget skal gjøres. Til Steinmeiers fordel taler at han er en habil taler. Det viste han ikke minst etter valgnederlaget for to år siden. Til tross for det elendige resultatet klarte han å tilrive seg vervet som parlamentarisk leder for partiet. Det viser at han, til tross for sin milde form, også har maktinstinkt. Derfor blir han en mann å regne med.

Andre mulige kandidater enn disse tre kan naturligvis dukke opp. For eksempel nevnes Berlins populære regjerende borgermester Klaus Wowereit (57) som et mulig navn. Han hører hjemme på SPDs venstre fløy. Spørsmålet er om partiet våger å gå til valg med en venstreorientert kanslerkandidat. Erfaringene tilsier at moderate sosialdemokrater samler flest stemmer. 

Tautrekkingen er altså i gang, til tross for at valget ligger mer enn to år fram i tid. Valgdagen er ikke engang fastsatt. Men siden tyskerne tradisjonelt velger på en søndag i andre halvdel av september, blir valgdagen etter all sannsynlighet den 15. eller 22. september 2013.

Fram til da kan mye skje, og valget av kanslerkandidat i det tradisjonsrike partiet som i 2013 kan feire sitt 150-årsjubileum, vil følges med stor interesse. Siste trekk er SPD-leder Sigmar Gabriels forslag om å velge framtidig leder ved uravstemning, der også ikke-partimedlemmer kan delta. Forslaget om denne typen "primærvalg" etter amerikansk mønster begeistrer langt fra alle i partiet, noe som omtales i mange medier, bl.a. i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung.  

Rød-grønn knockout i Bremen

I går, søndag 22. mai, gikk velgerne i byene Bremen og Bremerhaven til urnene for å velge ny delstatsforsamling ("Bürgerschaft"). Resultatet er en stor suksess for sosialdemokratene (SPD) og De grønne, som med henholdsvis 38 og 22 prosent av stemmene kan regjere videre med bekvemt flertall. Jens Böhnrsen fra SPD fortsetter dermed som president for delstatsforsamlingen (Senatet) og som borgermester.  




Sosialdemokraten Jens Böhrnsen fortsetter som borgermester i Bremen etter valget. (Foto:

© Ingo Wagner/ dpa; http://www.zeit.de/politik/deutschland/2011-05/landtagswahl-bremen-wahlpartys

 



Til sammen utgjør de to byene, som ligger fem-seks mil fra hverandre, landets minste delstat. Bremen er, ved siden av Hamburg og Berlin en av de tre byene som har status som delstater. Denne minste av alle delstatene (knapt 700 000 innbyggere) er samtidig også den som sliter mest økonomisk. Målt per innbygger ligger Bremen på gjeldstoppen. Andelen innbyggere på sosialtrygd er også svært høy. Som handels- og skipsfartsby har Bremen også mange rike, men de bor ofte utenom bygrensene og skatter til nabodelstaten Niedersachsen.

For det konservative CDU, forbundskansler Angela Merkels parti, var valget en stor nedtur. Med bare rundt 20 prosent er partiet nå mindre enn De grønne. Enda mer katastrofalt er valgresultatet for Det fridemokratiske FDP, som er CDUs koalisjonspartner i den nasjonale regjeringen. Med bare rundt 2,5 prosent av stemmene kom ikke partiet engang inn i delstatsforsamlingen (sperregrensen er på fem prosent). Det er dårlige nyheter for Merkel-regjeringen. Tidligere i år gjorde sosialdemokratene et brakvalg i Hamburg og styrer nå der med absolutt flertall.

Det venstreradikale partiet Die Linke, som har hatt vanskeligheter med å få fotfeste i de vestlige delstatene, gjorde, med over seks prosent av stemmene, et godt valg. Også protestbevegelsen "Borgere i sinne" ser ut til å klare sperregrensen. Men den største av alle protestgrupper var hjemmesitterne. Valgdeltakelsen ligger på rekordlave 54 prosent, til tross for at denne gangen fikk også 16- og 17-åringene stemme.

Neste valg til Forbundsdagen er i 2013. Konservative og fridemokrater gjør det dårlig i delstatsvalg etter delstatsvalg. Det vi nå ser, kan være begynnelsen på slutten for Merkel-æraen.

Philipp Rösler: Ny FDP-leder og visekansler

Sist helg holdt Det fridemokratiske partiet (FDP), som er partner i den Merkel-ledede regjeringskoalisjonen, landsmøte i østersjøbyen Rostock. Det viktigste punktet på agendaen var valg av ny leder. Guido Westerwelle måtte gå, det var avgjort for lenge siden. Like klart var det at Philipp Rösler, næringsminister i regjeringen, ville bli ny FDP-leder.



Philipp Rösler, ny leder for Fridemokratene og ny tysk visekansler

(Foto: Reuters; http://www.spiegel.de/politik/deutschland/0,1518,762670,00.html)


Guido Westerwelle er tysk utenriksminister og beholder ministerposten - iallfall inntil videre. At han nå må gi fra seg vervet som visekansler - nettopp til den nye FDP-lederen Philipp Rösler - viser hvor svekket hans posisjon er. Fridemokratene har fått gjennomslag for svært få av sine saker siden de gikk i koalisjon med Merkels konservative CDU/CSU etter valget i september 2009.

Fanesaken for FDP er skattelette og bedre vilkår for "små og mellomstore bedrifter". I den nydannede regjeringen ble det med noen stunt, som falt uheldig ut i den tyske opinionen. For eksempel ble momsen på hotellovernattinger halvert. FDP har alltid hatt ord på seg for å være et parti for de bedrestilte, og slike vedtak bekreftet det inntrykket mange hadde av partiet.

Rösler, som er bare 38 år, representerer også et generasjonsskifte hos Fridemokratene. Mens Westerwelle har likt seg i rampelyset, har Rösler en heller beskjeden framtoning. Men han har ry på seg for å være hardtarbeidende, noe hans raske karrière helt til topps i FDP også viser. Philipp Rösler, som er utdannet lege og inntil nylig var helseminister i regjeringen, er født i Vietnam og ble adoptert av et tysk ektepar da han var ni måneder gammel.

Landsmøtet gav ikke klare svar på i hvilken retning FDP nå går. Én sak Rösler ønsker å profilere seg på, er sterkere personvern i ei tid der den utfordres fra mange hold. I FDP er vern om individets integritet tradisjonelt en av kjernesakene, men har kommet i skyggen for de økonomiske temaene under Westerwelles tiårige lederskap. Rösler ønsker også å bidra til å tilrettelegge hverdagen bedre for barnefamilier der begge foreldrene er i arbeid. Videre retter han oppmerksomheten mot dem som får ekstra arbeidsbelastninger ved at de pleier sine gamle foreldre og andre nære slektninger.

"Sprechen Sie Deutsch, Herr Solbakken?"

Slik er overskriften i et flere siders oppslag (VG 16.5.) der det handler om Ståle Solbakkens nye jobb som trener i den tyske storklubben FC Köln.

Det er en stor nyhet at en nordmann for første gang blir trener for et lag i den tyske eliteserien. Der er også interessant å observere hvor mye spalteplass både tysk og norsk presse vier spørsmålet om språkferdigheter.




(Foto: VG)














Solbakken kan ennå lite tysk, men åpner klokt nok den godt besøkte pressekonferansen med en enkel tysk setning ("Ich heiße Ståle Solbakken"). Videre gjør han det klart at når han starter trenergjerningen i juli, stiller han selvfølgelig med langt bedre tyskkunnskaper.

Solbakkens sjarmerende opptreden foran kravstore journalister og fotballtilhengere i Köln har gitt ham en god start. Dette skyldes ikke minst at han, tross sin høyst rustne tysk, viser at han tar språket på alvor. Språk er redskap, men også symbolbærer. Solbakken vet at skal han lykkes med den utfordrende oppgaven, må han simpelthen lære seg tysk. Like viktig: Den som lærer vertslandets språk og kultur, kommuniserer ydmykhet og respekt – og får mangfold igjen.

Her i landet har andre fremmedspråk enn engelsk i noen år slitt med å få nok interesserte elever og studenter. Spansk har riktignok hatt en gledelig høy opp­slut­ning, mens de før så "store" fremmedspråkene tysk og fransk har vært nede i en bølgedal. Nå ser vi imidlertid tegn på at trenden kan ha snudd. Bevisstheten om at engelsk tross alt ikke alltid er nok, synes å øke. Store avisoppslag med vekt på det språklige, som dem vi har sett i forbindelse med Solbakkens ansettelse som trener i Köln, ville vi neppe hatt for bare få år siden. 

Tyskland er blitt et populært reisemål. Landet framstår med et vennligere ansikt. Mange drar til Berlin, Europas mest spennende by, men også andre deler av landet trekker tilreisende for kortere eller lengre opphold. Kanskje var Fotball-VM i 2006 det avgjørende vendepunktet, da den inkluderende folkefesten ble formidlet til en milliard TV-seere.

Tysk språk, litteratur og kultur er simpelthen i ferd med å bli "kult". Vi ser det på søkertallene til tyskstudiet ved UiA, men vi har plass til flere.

Trenerjobb i Bundesliga kan vi ikke garantere. Derimot kan vi love et framtidsrettet og variert studium som formidler kunnskaper arbeidslivet etterspør. Velkommen!

(Også trykket som debattinnlegg, Fædrelandsvennen, 21.5.11 og Agderposten, 26.5.11)

Søknadsfrist til tyskstudier 15. april!

Kommende fredag, 15. april, er søknadsfrist for opptak til grunnstudier høsten 2011, gjennom Samordna opptak. Tysk årsstudium ved Universitetet i Agder (UiA) kunne glede seg over en betydelig økning i studenttallet ved opptaket sist høst. Denne våren er det således bortimot tjue studenter som avslutter sitt årsstudium i tysk.

Tyskstudiet er, som andre fremmedspråkstudier, svært variert. Her er alt fra språklære, uttale (fonetikk) til litetratur og innføring i samfunnsforhold og politikk i de tyskspråklige landene. Husk at tysk er Europas største språk, som snakkes og skrives av ca hundre millioner mennesker!

Her er en presentasjon av studiet (som bl.a. er vist for elever ved Kristiansand Katedralskole Gimle tidligere i år):

Som presentasjonen viste, hadde dette årets tyskstudenter bl.a. tilbud om et toukers opphold ved det norske studiesenteret i Kiel, med innlagt langhelg i Berlin. 



Her får studenter på Berlin-tur omvisning i det tradisjonsrike

Humboldt-universitetet i Berlin i februar i år. (Foto: Ole Letnes)

 



















Tar man et fremmedspråk som tysk, åpner det for mange ulike yrker. Mange ønsker å bli lærere, og i skolen er det nå stort behov for tysklærere. Men også bransjer som forlag, reiselivet og media har behov for personer med solid språkkompetanse. 

Velkommen til tyskstudier ved Universitetet i Agder!


Det tradisjonsrike Humboldt-universitetet i Berlin. UiA har

utvekslingsavtale med dette universitetet. (Foto: Ole Letnes)





Exit atomkraft

Fukushima endrer alt: Nå ønsker Angela Merkel å legge ned tyske atomkraftverk så fort det overhodet lar seg gjøre. Dermed har denne saken tatt en vending ingen kunne forutse.


Atomkraftwerket Biblis ved Rhinen, 17 km fra Worms (Hessen). Driften er
stanset etter Fukushima-ulykken. (Foto: http://www.bi-bigben.de/seiten/atomenergie.htm)

Det var nettopp Merkels regjering av konservative (CDU/CSU) og liberale (FDP) som i 2009 vedtok å forlenge driftstida for de sytten tyske atomkraftverkene. De sju kraftverkene som var satt i drift før 1980, skulle fungere åtte år lengre enn planlagt, atomkraftverk fra etter 1980 skulle være i drift hele fjorten år lengre.

Gerhard Schröders rød-grønne regjering hadde i 2002 vedtatt å gradvis fase ut kjernekraften som energikilde. Dette var en av de betingelsene partiet De grønne satte for å gå med på en koalisjon med Schröders sosialdemokratiske parti. Det skulle ikke bygges nye verk, og de eksisterende verkene skulle koples ut etter å ha vært i drift i gjennomsnittlig 32 år.

Dermed ble kjernekraftverket Stade ved Hamburg koplet ut allerede i 2003. Etter denne planen skulle det siste atomkraftverket, Neckarwestheim ved Heilbronn i delstaten Baden-Württemberg, tas av strømnettet i 2022. Dette endret altså Merkels regjering av konservative og fridemokrater kort tid etter at den tiltrådte for vel halvannet år siden.

Ennå er det noen, særlig i FDP, som ønsker å holde på kjernekraften som energikilde. Men nå er det en fånyttes kamp. At Angela Merkel selv innser dette, er i seg selv oppsiktsvekkende. Merkel, som har doktorgrad i fysikk, har alltid ment at avansert teknologi lar seg kontrollere. Det mener hun kanskje fortsatt, men verden er altså ikke helt den samme etter Fukushima. Med oppvekst og første del av sitt politiske liv i DDR opplevde Merkel heller ikke på nært hold de voldsomme mobiliseringene mot kjernekraften i Vest-Tyskland i 1980-åra.


Demonstrasjon mot atomkraft foran Brandenburger Tor i Berlin, 5. september 2009 
(Foto: http://www.epochtimes.de/articles/2009/09/05/487840.html)

I begynnelsen var det særlig partiet De grønne som målbar protesten mot atomkraft. Men skepsisen fikk etterhvert innpass i bredere lag. I fjor demonstrerte hundretusener mot vedtaket om å forlenge driftstida for kjernekraftverkene, og meningsmålinger viste at halvparten av tyskerne var imot enhver forlengelse.

Motstanden mot atomkraft går altså mer og mer på tvers av partier og sosial tilhørighet. Alle ser at økologi og tilrettelegging for bærekraftig utvikling nå er vinnersaker i politikken, seinest etter De grønnes formidable framgang på meningsmålinger og i delstatsvalg de siste månedene. De grønne ligger nå på rundt 25 prosent oppslutning, likt med sosialdemokratene.

Framover vil vi nok få se flere framstøt fra de konservative for å danne allianser med De grønne, slik det skjedde etter delstatsvalget i Hamburg i 2008. Mens De grønne har blitt seg sin verdikonservative side mer bevisst, ønsker de konservative partiene å bli kvitt stempelet som litt provinsielle og assosieres med en global økologisk orientert bevegelse, på parti med framtida.

Men før det kan komme riktig fart i dannelse av konservativ-grønne koalisjoner må nok Merkels kristeligdemokratiske parti ta et endelig og offisielt farvel med kjernekraft som energiklide.

Westerwelle går

Guido Westerwelle går av som partileder for det liberale fridemokratiske partiet (FDP), men fortsetter som utenriksminister i den Merkel-ledede koalisjonen av de konservative (CDU/CSU) og fridemokratene.

(Foto: http://www.radio-kreta.de/)

Den direkte foranledningen til avgangen er partiets katastrofalt dårlige resultat ved valget i den økonomisk sterke og folkerike delstaten Baden-Württemberg, sørvest i Tyskland, for ei uke siden. Med bare 5,3 prosent av stemmene, en halvering fra delstatsvalget i 2006, falt FDP nesten ut av delstatsforsamlingen. I stedet for koalisjonen av CDU og FDP kommer nå en regjering av De grønne og sosialdemokratene - ledet av historiens første grønne delstatsminister.


Når Westerwelles etterfølger velges på partiets landsmøte i Rostock i mai, går han også av som visekansler. Westerwelle har vært Angela Merkels nestkommanderende i den tyske regjeringen siden den tiltrådte i oktober 2009. Da hadde FDP gjort sitt beste valg noensinne, med nesten 15 prosent av stemmene.
På de nasjonale meningsmålingene ligger partiet nå på rundt fem prosent, som også er sperregrensen for overhodet å bli representert i Forbundsdagen.


Westerwelle og hans FDP gikk i 2009 til valg på skattelettelser og på mindre statlig innblanding i økonomien. Men tidspunktet, finans- og etterhvert også eurokrise, var det dårligst tenkelige for mindre skatt og "mindre stat". Det ble med et stunt, der hotellnæringen fikk halvert momsen. Dette bare befestet oppfatningen mange har av FDP om et parti som først og fremst ønsker å gi mer til dem som har nok fra før.


De heteste kandidatene til å overta etter Westerwelle som partileder, er helseminister Philipp Rösler og næringsminister Rainer Brüderle. Brüderle er veteran i partiet, den 38-årige Rösler ung og fremadstormende - og har atskillig mer suksess som minister enn Brüderle. Rösler har også en bedre kjemi med kansler Angela Merkel enn sin eldre ministerkollega. Etter ti år med Westerwelle trenger FDP fornyelse. Derfor blir det nok Rösler.


Westerwelles tid som FDPs komet og wonderboy er altså forbi. Han har hatt en bemerkelsesverdig karriere og atskillig suksess. Men han har også måttet tåle mye harselas, blant annet for sin noe rustne engelsk - ikke akkurat noe fortrinn for en utenriksminister. Etter forbundsdagsvalget i 2009 nektet den påtenkte utenriksministeren å svare en britisk journalist på engelsk: Er man i Tyskland, skal man værsågod stille spørsmålene på tysk og få svar på tysk! Noe av grunnen til det ser vi kanskje her: