Tysk valgsystem til besvær

For tre år siden erklærte forfatningsdomstolen at det gjeldende valgsystemet i Forbundsrepublikken var i strid med landets grunnlov. Politikerne ble gitt en frist fram til 30. juni 2011, altså i dag, til å rette på manglene. Fristen går nå ut, uten at regjeringen har fått gjennom den reformen domstolen krevde. Grunnen til denne nølende holdningen ligger i at Merkels-regjeringens konservative partier CDU og CSU ser seg lite tjent med endringer i valgsystemet.


Foto: Die Zeit

Det den konservativ-liberale koalisjonen omsider har klart å enes om, innebærer en mindre teknisk endring av gjeldende valglov. Dette forslaget får sin første behandling i Forbundsdagen torsdag - altså den dagen fristen utløper. Først i september vil parlamentet kunne stemme over endringsforslaget.

Det tyske valgsystemet er en blanding av forholds- og flertallsvalg. Hver velger har to stemmer. Med førstestemmen stemmer han eller hun på en såkalt direktekandidat i sin valgkrets. Den politikeren som oppnår flest stemmer i valgkretsen, får sete i Forbundsdagen. Landet er delt inn i 299 slike valgkretser. I tillegg til disse 299 direktemandatene fordeles like mange mandater til partiene, avhengig av stemmeandelen de oppnår ved den såkalte andrestemmen, der velgerne stemmer på partienes delstatslister. Forbundsdagen har derfor, iallfall i utgangspunktet (jf nedenfor), 598 representanter.

Dette valgsystemet har fungert til de flestes tilfredshet siden det ble innført ved Forbundsrepublikkens opprettelse i 1949. Ordningen har imidlertid noen svakheter, som med et endret partilandskap har kommet til syne først i de seinere åra.

Det største problemet er faren for såkalt negativ stemmevekting, og det er da også dette forfatningsdomstolen har bedt om at det ryddes opp i. Det har nemlig forekommet at et parti ville oppnådd flere mandater i parlamentet dersom det hadde fått færre stemmer på en av sine delstatslister (altså andrestemmer).

Grunnen til dette ligger delvis i at et parti beholder alle sine direktemandater selv om dette antallet skulle overstige antallet representanter partiets relative andel av andrestemmene tilsier. Slik kan Forbundsdagen få flere enn 598 representanter. Ved valget i 2009 oppnådde CDU/CSU 24 slike ekstramandater (Überhangmandate), det vil si at det tyske parlamentet for tida har 622 representanter.

Den andre indirekte årsaken til at negativ stemmevekting kan forekomme, er at en del av mandatene som oppnås gjennom velgernes andrestemmer, fordeles etter samkjøring på forbundsnivå. Det er denne nasjonale koordineringen av andrestemmene regjeringspartiene nå er blitt enige om å avskaffe. Ved framtidige valg skal derfor hver delstat bli tildelt et bestemt antall representanter, som partiene kjemper om - slik vi kjenner det fra norske stortingsvalg, der hvert fylke disponerer over et visst antall madater.      

Kritikere peker på at den foreslåtte endringen i valgloven ikke helt eliminerer muligheten for negativ stemmevekting. Et mer effektivt tiltak ville være å avskaffe muligheten for ekstramandater, slik sosialdemokratene (SPD) og De grønne går inn for. Men siden det er de konservative regjeringspartiene som her profiterer mest (i gjeldende valgperiode altså utelukkende), var dette ikke å forvente.

Noe av grunnen til at det har tatt så lang tid å komme opp med et forslag til endring, er interne stridigheter i regjeringen. Fridemokratene (FDP), den lille koalisjonspartneren som på meningsmålingene ligger farlig nær sperregrensen på fem prosent, er blant partiene som profiterer på en samordning av stemmene på forbundsnivå. For å imøtekomme FDP ligger det i forslaget at de såkalte reststemmene skal samordnes, dvs. de (andre)stemmene som er gitt til et parti uten at det holdt til et mandat i vedkommende delstat.        

Valgordningen er et viktig anliggende i et demoktarisk land, men paradoksalt nok viser det seg vanskelig å rette opp i åpenbare skjevheter. Det har vi også sett i hjemlig norsk debatt om valsystemet.  Kommer det likevel til forandringer, blir det gjerne et lappverk, eller, som SPDs Thomas Oppermann kaller Merkel-regjeringens foreslåtte endringer, en "mager nødkonstruksjon".

Mot grønn-konservativ koalisjon?

Da forbundskansler Angela Merkel gjorde kuvending i saken om kjernekraftverk, kan det ha vært ledd i en mer langsiktig strategi. Det spekuleres i om Merkel nå styrer mot et regjeringssamarbeid med partiet De grønne, seinest etter neste nasjonale valg i september 2013.   

Merkel er den første forbundskansleren som har ledet to ulike koalisjoner, den såkalte store koalisjonen med sosialdemokratene 2005-09 og fra valget i 2009 med det liberale fridemokratiske FDP. Skulle det komme til et svart-grønt samarbeid (svart er partifargen til de konservative partiene CDU og CSU) under en kansler Angela Merkel, ville hun for alvor skrive seg inn i historiebøkene.

Nå er konstellasjonen svart-grønn allerede prøvd ut på delstatsnivå, nemlig i Hamburg. Delstatsvalget i februar 2008 gav de konservative absolutt flertall sammen med De grønne, og de to partiene klarte å enes om et felles regjeringsprogram, under borgermester Ole von Beust. I november 2010 var det imidlertid slutt, da De grønne sa opp samarbeidet. Ved valget i februar i år fikk sosialdemokratene absolutt flertall, og det svart-grønne eksperimentet var historie. Uansett kan den kortvarige koalisjonen i Hamburg være av betydelig symbolsk betydning når nå Merkel, slik det altså kan se ut til, langsomt nærmer seg De grønne.

Etter den svart-grønne regjeringsperioden i Hamburg har De grønne hatt mye å glede seg over - og samtidig blitt enda mer attraktive som framtidige regjeringspartnere på forbundsnivå. Meningsmålingene viser at hver fjerde velger foretrekker De grønne. Det vil si at partiet er jevnstore med sosialdemokratene, og at de puster de konservative partiene i nakken. Så kom det oppsiktsvekkende valgresultatet i den store og økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg i slutten av mars i år, godt hjulpet av heftige protestaksjoner mot den sittende konservative delstatsregjeringen i forbindelse med et omstridt jernbaneprosjekt. Sammen med SPD oppnådde De grønne flertall i delstatsforsamlingen. De grønne var størst, og veteranen Winfried Kretschmann ble ministerpresident.

Kretschmann og Merkel synes å ha funnet tonen, og offentlig snakker de vel om hverandre. Det er ikke hverdagskost, og slett ikke i tysk politikk.





God kjemi? Forbundskansler Angela Merkel og De grønnes Winfried

Kretschmann, ny ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg

(Foto: DPA)



Uavhengig av disse begivenhetene av nyere dato har en tilnærming mellom de konservative og De grønne imidlertid ligget i kortene nokså lenge. Økologisk bevisshet og handlemåte er forlengst blitt mainstream i Tyskland. Ingen kildesorterer med slik entusiasme og systematikk som tyskerne. De grønne er langt på vei blitt et parti for en velutdannet, økonomisk velsituert og verdikonservativ middelklasse. 

Med et nærmere og mer formalisert forhold til De grønne håper Merkel og hennes konservative regjeringspartier CDU og CSU å frigjøre seg fra sitt litt provinsielle image. Her framstår De grønnes perspektiv som mer attraktivt og framtidsrettet, og som en sjanse for de konservative til å bli assosiert med en global bevegelse som arbeider mot å finne en løsning på vår tids store spørsmål om klimaendringer og nødvendigheten av en bærekraftig utvikling. Ledelsen i De grønne, inkludert ministerpresident Kretschmann i Baden-Württemberg, har på sin side sagt de støtter Merkel-regjeringens vedtak om å avvikle all atomkraft innen 2022, om enn til høylytt protest fra en del partimedlemmer. Noen av dem synes 2022 er alt for seint, andre mener det er frekt av de konservative partiene å stjele deres fanesak.   

Likevel kan ikke Merkel tillate seg å leve ut drømmen om et samarbeid med De grønne altfor åpenlyst. Merkel er nå en gang i koalisjon med FDP, og neste valg er langt framme i tid. I FDP er frustrasjonen stor over å ha fått svært lite gjennomslag for de sakene partiet gikk til valg på, framfor alt skattelette. I finanskrisens tid har det blitt lite av det, og det minsker ikke frustrasjonen at partiet har gått fra over 14 prosent av stemmene ved valget til nå å ligge under sperregrensen (5 %) på flere meningsmålinger.

I en slik situasjon må Merkel holde FDP i regjering enda en stund. Den tyske forfatningen tillater nyvalg, men det sitter langt inne å gå til et slikt skritt (forbundskansler Gerhard Schröder gjorde sist det i 2005, og tapte). Et nyvalg nå kunne riktignok gi flertall for de konservative og De grønne. Likevel er nok tida ennå ikke helt moden for en svart-grønn koalisjon, Merkels åpenbare flørting til tross. Grønne og konservative ledere og velgere må først venne seg til tanken, som inntil for kort tid siden var nesten utenkelig.

Horst Köhler – presidenten som gikk

For ett år siden trådte Tysklands statsoverhode, forbunds-president Horst Köhler, tilbake. I det politiske miljøet og blant tyskere flest slo nyheten ned som en bombe. For første gang hadde en forbundspresident ganske enkelt kastet kortene.

Ekspresident: Köhler og hans kone forlater presidentresidensen Schloss Bellevue for
siste gang i mai 2010 (© Sascha Schuermann/DDP)

Visst hadde presidenten i månedene og ukene før vært i hardt vær. Blant annet hadde han, på vei til troppebesøk i Afghanistan, sagt i et radiointervju at framtidige kriger for å sikre Tyskland økonomisk var tenkelige. I et politisk talkshow på TV hadde Köhler også, riktignok på direkte spørsmål, ikke utelukket å gjeninnføre en valgordning der presidenten velges direkte av folket – slik det var i mellomkrigstida. Da hadde presidenten også betydelig mer makt enn i dagens forbunds­republikk, der han har lite reell innflytelse på politiske saker.  

Siden Köhler gikk av i mai i fjor, har han vært taus. Nå står han igjen fram i offentligheten, i et bredt anlagt intervju i siste utgave av ukeavisen Die Zeit.    

Köhler var en president som var atskillig mer populær blant folket enn i det politiske miljøet. Han beskyldte politikerne for perspektivløshet, ikke minst i sosial- og bistandspolitikken – samt i økonomisk politikk, som er Köhlers fag. Om slik kritikk var velkommen blant den jevne borger, skapte hans mange utspill irritasjon hos politikerne, som mente Köhler gjorde seg populær på deres bekostning – i stedet for å opptre som brobygger mellom partipolitikerne og folket.      

I intervjuet med Die Zeit begrunner Köhler fjorårets dramatiske avgang med sin respekt for presidentembetet, som han mente hadde tatt skade av all kritikken. Anklagene mot ham etter Afghanistan-intervjuet betegner Köhler som ”uhyrlige og fullstendig grunnløse”.

Som professor i økonomi, og tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet, advarer han også mot å la Hellas, Portugal og de andre kriserammede euro-landene i stikken. Tyske politikere har etter Köhlers oppfatning medansvar for krisen, idet de har tillatt en oppmykning av de opprinnelige vekst- stabilitetskriteriene. ”Faller Europa fra hverandre, vil det koste Tyskland dyrt”, sier Köhler, og det ville sette tyske arbeidsplasser og velstand i fare. Han slår fast at uten de kriserammede landene ”er ikke Europa lenger Europa”.

Framover vil Köhler bruke dagene til å skrive sin selvbiografi, forelese i økonomi ved det renommerte Tübingen-universitetet og besøke Afrika (et kontinent som ligger ham særlig på hjertet). Og så vil han fra tid til annen melde seg i debatten om internasjonal finans- og valautapolitikk. På sistnevnte felt er han med sin fagbakgrunn og brede erfaring på hjemmebane. Kanskje er dette lesten han skulle blitt ved? Det kan nemlig se ut som at Köhler er bedre som økonom enn som politiker.

Famling i blinde etter E.coli-kilde

To tyske ministre, Daniel Bahr fra Fridemokratene (FDP) og landbruksminister Ilse Aigner fra det bayerske kristeligsosiale partiet (CSU), har en vanskelig jobb om dagen. Bakterien Escherichia coli, her hjemme forkortet E.coli, i Tyskland Ehec, er i ferd med å ta oppmerksomheten bort fra den spektakulære nyheten om avvikling av kjernekraften. Midt i stormen står de to ministrene i Merkel-regjeringen.



Helseminister Daniel Bahr og landbruksminister Ilse Aigner (foto: REUTERS)

 

















Til nå har bakterien krevd 25 dødsofre, mens rundt to tusen er infisert. Nord-Tyskland er hardest rammet, millionbyen Hamburg aller verst, og dernest delstatene Niedersachsen og Schleswig-Holstein.

Det renommerte Robert Koch-instituttet i Berlin leder an i arbeidet med å finne kilden. Først fikk som kjent spanske agurker skylda. Etter at dette viste seg å ikke stemme, taper spanske bønder milliardinntekter - og raser mot tyskerne. Også i andre europeiske land må tonnevis med salat, agurk og tomater destrueres, siden kundene uteblir.

Så faller mistanken på bønnespirer fra en produsent i Niedersachsen, og mysteriet synes å være løst - igjen. Men dette har ennå ikke latt seg bekrefte. Det eneste lyspunktet er at tallet på nye infiserte nå synker i deler av Nord-Tyskland.

Kritikken mot de to ministrene er knallhard. "Dette er dårlig krisehåndtering av ministrene - i den grad krisehåndtering overhodet finner sted", sier partileder for De grønne, Renate Künast. "Vi har situasjonen under kontroll", sier ministrene på sin side.

Det nyeste sporet tyder på at agurken likevel kan være en av smittekildene. I en søppeldunk i Magdeburg i den østlige delstaten Sachsen-Anhalt fant man onsdag spor etter den farlige bakterien i agurker. Forvirringen blir ikke mindre etter dette. Famlingen i blinde fortsetter.    

Fortsatt framgang for tyskstudiene?

Ved starten på det studieåret som nå nærmer seg slutten, hadde det meldt seg oppimot 20 studenter til tysk årsstudium ved Universitetet i Agder (UiA). Det var en betydelig økning fra de siste fire-fem årene før, og økningen kom meget beleilig. Universitetsstyret skulle, på den tida da de første positive tallene kom på bordet, gjøre vedtak om tyskstudienes skjebne ved UiA. Det var avslutningen på en nokså lang prosess, der saken hadde vært innom flere styringsorganer ved institusjonen.



(Foto: NRK)

 















Årets kull har vært en fint sammensveiset gjeng, noe som har bidratt til et fruktbart læringsmiljø. Selv om alle alle eksamener ennå ikke er rettet og vurdert, kan vi allerede nå slå fast at de gjennomsnittlige resultatene er gode.

Også nasjonalt er det oppløftende tall for oppslutningen om andre fremmedspråk (tysk, fransk, spansk mv.). I en pressemelding fra det nasjonale Fremmedspråksenteret heter det bl.a. at "flere elever velger fremmedspråk på ungdomsskolen, elevene fortsetter oftere med samme språk når de begynner på videregående opplæring og et økende antall Vg3-elever ønsker fordypning i fremmedspråk." Også når det gjelder tysk ved høgskolene og universitetene, øker nå antallet studenter.

Hva med kommende studieår? Vi har, slik jeg ser det, grunn til å være optimistiske. Antallet søkere som hadde tysk årsstudium som førstevalg via Samordna opptak ved søknadsfristen 15. april, er (med 11 søkere) riktignok noe lavere enn i 2010. Vi er imidlertid kjent med at det kommer søkere i tillegg, bl.a. studenter som tar tysk som del av den fireårige allmennlærerutdanninga, studenter som allerede er i gang med å ta enkeltmoduler og andre interessenter som er kommet til etter søknadsfristen.

I tillegg har hele fem utvekslingsstudenter fra Tyskland meldt seg på enkeltemner på tysk årsstudium. Dette er svært gledelig, da studenter med tysk som morsmål utgjør en spesiell ressurs i undervisningen. Det bidrar også til å gjøre undervisningssituasjonen mindre "kunstig", siden all undervisning uansett gis på tysk.

Rundt den 20. juli åpner det såkalte Restetorget ved UiA; da legges ledige studieplasser ut for påmelding. For å ta tysk årsstudium, trenger man formelt sett bare generell studiekompetanse. I praksis er det likevel en forutsetning å ha hatt tysk på skolen, eller å ha skaffet seg kunnskaper på egen hånd. Undervisningen begynner på et nivå som tilsvarer nivå 2 fra videregående skole (tidligere B- eller C-språk) - eller altså tilsvarende. Velkommen!

Merkels atom-nei til glede og besvær

Merkel-regjeringens overraskende vedtak om å stenge alle Tysklands 17 atomkraftverk innen 2022, vekker begeistring - men fører også til forvirring. Særlig burde partiet De grønne være fornøyd nå. I tre tiår har de hatt kampen mot kjernekraft som en av sine fanesaker. Men partiet slipper ikke jubelen løs. Ti år til med kjernekraftverk i drift mener De grønne er for lenge og vil ha en raskere avvikling. Dessuten satses det for lite på alternativ energi, slik at Tyskland i for stor grad blir henvist til energi fra kullkraftverkene. 



Demonstrasjon ved atomkraftverket Brokdorf i Schleswig-Holstein 

(Foto: Süddeutsche Zeitung; © dapd)

  
















Ved siden av disse mer saklige grunnene til at De grønne ikke jubler høylytt, kommer de emosjonelle og partitaktiske. De føler at Merkel har stjålet klærne deres og får all oppmerksomhet, mens de selv har havnet i en slags eksistensiell krise. "Seirer De grønne seg til døde?", spør Süddeutsche Zeitung og peker på det oppsiktsvekkende i at et farvel til kjernekraften kunne finne sted uten medvirkning fra den største motstanderen. Kritikk mot et slikt spektakulært vedtak, som vekker oppsikt internasjonalt, kan framstå som smålig - så hva skal man nå ta seg til? De grønne trenger tydeligvis litt tid på å finne sin rolle i den nye situasjonen.

Sosialdemokratene har signalisert sin prinsipielle tilslutning til vedtaket i regjeringen. Men også i SPD ulmer det under overflaten. Siden SPD ikke er del av den sittende regjeringen, ønsker partiet at Forbundsrådet (som består av representanter fra de 16 delstatene) skal trekkes inn i utformingen av atomkraftpolitikken for de kommende år. Slik det nå er lagt opp til, begrenser Forbundsrådets rolle seg til å vedta den endelige loven, slik dette organets konstitusjonelle funksjon tilsier. Partiet er også skeptisk til at noen av de atomkraftverkene som etter planen stenges allerede i år, skal tjene som reservekraftverk og kan settes i drift dersom energisituasjonen skulle kreve det. Kurt Beck, SPD-ministerpresident i delstaten Rheinland-Pfalz, sier til Frankfurter Allgemeine Zeitung at han er "svært skeptisk til om vi kan være med på dette".

Det venstreradikale partiet Die Linke vil neppe støtte regjeringens forslag. Partiet ønsker en langt raskere avvikling av kjernekraften og har sammen med anti-atomkraftorganisasjoner utarbeidet en strategi som muligjør en avvikling allerede innen 2014. Men Die Linke kan med sin stemmegiving alene ikke stanse vedtak i Forbundsdagen og Forbundsrådet.

De store energikonsernene e.on og RWE raser mot vedtaket. Særlig er de kristiske til at de ikke ble tatt med på råd. "Ville fotballforbundet fattet vedtak om tysk fotballs framtid uten å rådføre seg med Champions League-klubbene?", spør RWE-sjef Jürgen Großmann, ifølge Spiegel Online, retorisk.

Etter planen skal Forbundsdagen stemme over atomsaken i slutten av juni, med endelig vedtak i Forbundsrådet den 8. juli. Noen, også blant Merkels partifeller i CDU, synes det hele går for fort. En av dem som har ytret seg kritisk, er interessant nok Volker Kauder. Som tidligere parlamentarisk leder og generalsekretær er han ingen hvem som helst i partiet. Også i sin nåværende posisjon som leder av Forbundsdagens konstitusjonskomité uttaler han seg med betydelig autoritet. Det blir spennende å se om skeptikere av Kauders type klarer å utsette avstemmingen i denne viktige og vidtrekkende saken.

Det blir også interessant å se hvordan regjeringens atomvedtak påvirker opinionen. Ved de siste meningsmålingene, tatt opp før det viktige vedtaket, lå CDU/CSU helt nede på 30 prosent, som er det dårligste hittil i år. De grønne lå med 26 prosent foran sosialdemokratene (24 prosent). Vil de konservative partiene CDU/CSU nå få et merkbart oppsving?