Follow by Email

tirsdag 21. oktober 2014

Tysk ved UiA: Ikke under press! (Barbara Franz, Charles Armstrong, Ole Letnes)

Fædrelandsvennens oppslag 8. oktober om mulige endringer i studietilbudet ved UiA kan gi leserne inntrykk av at tyskfaget generelt er i krise.

Dekan Ernst Håkon Jahr er sitert på at tysk «er under veldig press på grunn av til dels få studenter». Jahr er åpenbart feil gjengitt, noe han selv også bekrefter. Per i dag har tysk årsstudium 39 studenter på litteraturdelen, 38 på språkdelen. Altså ikke krise, men fulle undervisningsrom, og for oss gleden av å undervise for så mange!

Det riktige er at tyskstudiene ved UiA, i likhet med andre universiteter og høgskoler, hadde problemer med å rekruttere nok studenter i en periode på 2000-tallet. Det første vendepunktet var høsten 2010, da søkningen steg betraktelig og holdt seg stabil de neste årene. Så eksploderte det nærmest denne høsten, som tallene ovenfor viser.

Vi skal tåle å se våre studier omtalt som «i krise» og «under press» når det stemmer. Men slik er det altså ikke nå!

(Publisert i Fædrelandsvennen 11. oktober 2014
http://www.fvn.no/mening/debatt/Tysk-ved-UiA-Ikke-under-press-2689008.html)

Tysk energiparadoks: Mer kull og sosial slagside

I den hjemlige debatten om omlegging til fornybar energi peker mange på Tyskland som forbilde.
For eksempel Elisabeth Kaski, nestleder i miljøstiftelsen Zero, som skriver at "Tysklands satsing på solenergi har gitt billig fornybar energi som konkurrerer ut fossile brensler" (bt.no, 20.9.13). I virkeligheten er det tyske energiprosjektet svært omstridt, og det er påfallende hvor liten oppmerksomhet norske medier vier den heftige debatten i Tyskland.
Et av mange underlige utslag av omleggingen er at det siden gjenforeningen av de to tyske stater i 1990 aldri har blitt produsert mer strøm av brunkull enn nå – i 2013 svimlende 160 milliarder kilowattimer. Brunkull, som er den mest forurensende av alle energikilder, utvinnes i dagbrudd, noe som medfører at innbyggere fordrives fra sine hjem og hele landskaper raseres. Brun- og steinkull står nå for halvparten av strømproduksjonen i Tyskland, og tendensen er faktisk stigende.
I år 2000, under den rød-grønne regjeringen ledet av sosialdemokraten Gerhard Schröder, vedtok Forbundsdagen en oppsiktsvekkende ambisiøs lov om utbygging og innfasing av fornybar energi (EEG). Hvordan har man, halvannet tiår seinere, kunnet havne i et slikt uføre?
Fra én side sett virker omleggingen riktig så vellykket: Hver fjerde kilowattime utvinnes i dag fra vind, sol og biogass. Utfordringen er da å supplere med så rene energiformer som mulig i de periodene hvor vinden ikke blåser og sola ikke skinner. Strøm fra gasskraftverk, som forurenser betydelig mindre enn kullkraft, skulle etter planen dekke en betydelig del av dette behovet. Problemet er at strøm fra gass nå er hele tre ganger dyrere enn elektrisitet produsert av kull. Merkel-regjeringens beslutning etter Fukushima-ulykken i 2011 om gradvis avvikling av atomkraftverkene bare økte behovet for slik supplerende energi. Når også de europeiske miljøsertifikatene, som skulle sikre at forurenser betaler, går for spottpris etter bank- og finanskrisen, er dette nå rått parti i favør av kull. En av de norske politikerne som erkjenner dette problemet, er Jonas Gahr Støre. I sin nylig utgitte bok "I bevegelse" omtaler han (s. 290) den lave kullprisen som et "hovedproblem av dimensjoner".
Omlegging til fornybare energikilder koster – hele 20 milliarder euro i året – og det er den jevne tyske borger som får svi mest på pungen. Særlig merkes det på strømregningen, der den vanlige forbruker kreves for et tillegg på hele seks cent, altså ca. 50 øre, for hver forbrukte kilowattime. Dette gjør omleggingen upopulær blant folk flest. Harmen blir ikke mindre av at industrien, i særlig grad den energiintensive, langt på vei skjermes fra denne ekstraavgiften. Dette til tross for at energiutgiftene i gjennomsnitt utgjør bare om lag to prosent av bedriftenes totale kostnader (mens det tilsvarende prosenttallet for personalkostnader er hele 17,5). Næringslivets manglende deltakelse i denne storstilte samfunnsdugnaden betyr fem milliarder euro i tapte statlige inntekter. Hadde industrien bidratt på linje med private strømkunder, ville forbrukernes ekstraavgifter blitt redusert med en tredel. En revidert versjon av EEG-loven, som trådte i kraft 1. august i år, bøter ikke på dette, idet den langt på vei viderefører industriens privilegier.
Skjevfordelingen forsterkes ytterligere ved at enkeltpersoner som fra før har en privilegert posisjon, tjener stort på reformen. Det gjelder særlig eiere av eneboliger med solcellepanel montert på hustakene. I et land der mer enn halvparten av husstandene bor i leid bolig, og bare rundt hver fjerde husholdning i egen enebolig, gir dette reformen en ekstra sosial slagside. Sammen med de nevnte industriprivilegiene er kjøp av strøm fra private solcellepaneler blant de aller viktigste grunnene til at energiprosjektet koster den tyske stat så dyrt. Alle er nå enige om at myndighetene var for rause tidlig i omleggingen: For eksempel innkasserer den som monterte solcellepanel i 2004, nesten fem kroner for hver kilowattime som ledes inn på strømnettet – og det helt fram til 2024.  
Som i Norge står ulike miljøinteresser mot hverandre i utbyggingen av alternative energikilder, og i særlig grad gjelder det i utbyggingen av vindkraft. I et så tett befolket land som Tyskland er det umåtelig upopulært når massiv utbygging av vindmøller fører til at sårt tiltrengte rekreasjonsområder går tapt. Andre ergrer seg over at nattesøvnen ødelegges av støy fra vindmøllene. Frontene står også steilt mot hverandre i synet på produksjon av biogass, som myndighetene subsidierer i stor stil. Mange finner det meningsløst å bruke fullverdige landbruksprodukter, hovedsakelig mais, til energiproduksjon. I tillegg kommer at den høye prisen myndighetene betaler for biogass, driver salgs- og leieprisene på jordbruksland i været. Dette går særlig ut over det fra før sårbare økologiske landbruket, som i høyere grad enn det konvensjonelle strever med å være økonomisk lønnsomt.
Årets reform av EEG-loven skulle bøte på den åpenbare sosiale skjevfordelingen av utgiftene, og dessuten imøtekomme en klage fra EU-kommisjonen, som mente subsidiene til industrien var konkurransevridende. Når reformen førte til bare mindre endringer, skyldes det sterke lobbygrupper og kristeligdemokratenes tradisjonelle næringslivsvennlige innstilling. Uansett var dette enda en tapt mulighet til å oppnå den jevne tyskers aksept for energiprosjektet.
Sigmar Gabriel, nærings- og energiminister i storkoalisjonen mellom Angela Merkels CDU, det bayerske CSU og sosialdemokratene, rettferdiggjør det hele slik: "Hva hjelper det en husholdning om strømkostnadene synker med 20, 30 eller 40 euro, mens hundretusener av industriarbeidsplasser går tapt?" Gabriel har utvilsomt et poeng, men det løser ikke problemet med omleggingsprosjektets manglende legitimitet i befolkningen. Skal en slikt prosjekt lykkes, må folk flest spille på lag og bidra helhjertet. Inntil det skjer, gjør andre land best i finne andre energiforbilder enn Tyskland å orientere seg etter.
(Publisert i Dagsavisen Nye meninger, 8. oktober 2014; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/oleletnes/)

Tysk ved UiA: Ikke under press! (Barbara Franz, Charles Armstrong, Ole Letnes)

Fædrelandsvennens oppslag 8. oktober om mulige endringer i studietilbudet ved UiA kan gi leserne inntrykk av at tyskfaget generelt er i krise.

Dekan Ernst Håkon Jahr er sitert på at tysk «er under veldig press på grunn av til dels få studenter». Jahr er åpenbart feil gjengitt, noe han selv også bekrefter. Per i dag har tysk årsstudium 39 studenter på litteraturdelen, 38 på språkdelen. Altså ikke krise, men fulle undervisningsrom, og for oss gleden av å undervise for så mange!

Det riktige er at tyskstudiene ved UiA, i likhet med andre universiteter og høgskoler, hadde problemer med å rekruttere nok studenter i en periode på 2000-tallet. Det første vendepunktet var høsten 2010, da søkningen steg betraktelig og holdt seg stabil de neste årene. Så eksploderte det nærmest denne høsten, som tallene ovenfor viser.

Vi skal tåle å se våre studier omtalt som «i krise» og «under press» når det stemmer. Men slik er det altså ikke nå!

(Publisert i Fædrelandsvennen 11. oktober 2014
http://www.fvn.no/mening/debatt/Tysk-ved-UiA-Ikke-under-press-2689008.html)

Eks-kansler Kohl (84) – feiret og omstridt

Hjemme i Oggersheim ved Rhinen kjemper den 84-årige og helsemessig sterkt svekkede eks-forbundskansleren Helmut Kohl for sitt eget ettermæle, tett sekundert av sin trettifem år yngre kone, Maike Kohl-Richter. Kohl, som med sine 16 år som regjeringssjef er den av de tyske kanslerne som har sittet lengst (1982-1998), vil for all ettertid forbindes med Berlin-murens fall i 1989 og gjenforeningen av de to tyske stater året etter.

Med hjelp fra fjernsynsjournalisten Heribert Schwan har Kohl gitt ut tre av påtenkte fire bind av sin selvbiografi. Schwans framstilling passet ikke Kohls kone og samarbeidet ble avbrutt i 2009, og dermed også arbeidet med det fjerde bindet. Hun sikret seg så enerett til å bestemme over bruken av Kohls omfangsrike arkiv – blant annet 400 ringpermer, 200 lydbånd og en mengde brev. Dette har ført til konflikt med partiet og interesserte historikere, som mener arkivet til en så fremtredende politiker bør være mer åpent tilgjengelig.

Maike Kohl-Richter ble kjent med Kohl da hun arbeidet for kanslerkontoret i 1990-åra. Allerede den gang beundret hun Kohl uten forbehold. Nå ser hun det som sin livsoppgave å gi den tidligere kansleren det ettermæle hun synes han fortjener. Eks-kanslerens første kone, Hannelore, som han har sønnene Walter og Peter med, tok sitt eget liv i 2001. Kohl-Richter har bygd en mur rundt sitt store idol, som hun pleier, beskytter og kontrollerer. Kohls to sønner nektes å møte faren, og tidligere nære venner og fortrolige holdes på avstand.    

Et liv der alt annet er underordnet politikken, slik Helmut Kohl har ført det, har sin pris. Som frontfigur i et familievennlig parti var det viktig å vise offentligheten at han levde i harmoni med sine nærmeste. I en bok med den megetsigende tittelen «Å leve eller bli levd» beskriver sønnen Walter et alt annet enn lykkelig familieliv i skyggen av en dominerende far.  

Allerede som sekstenåring ble Kohl medlem av Den kristelig-demokratiske union (CDU) og fikk raskt verv i delstaten Rheinland-Pfalz. I 1958 avla han doktorgrad i historie ved Universitetet i Heidelberg. Typisk nok var tema for avhandlingen den politiske utvikling i Kohls delstat og gjenopprettelse av partiene etter andre verdenskrig.

Kohl ble tidlig del av ledelsen i CDU og ble valgt som partileder allerede i 1973 – et verv han innehar i et kvart århundre. Etter en periode som ministerpresident i Rheinland-Pfalz (1969-76) blir Kohl parlamentarisk leder i Forbundsdagen og partiets kanslerkandidat ved valget i 1976 – der han taper mot Helmut Schmidt. Etter å ha måttet vike plassen som toppkandidat for sin mangeårige rival fra Bayern, Franz Josef Strauss, ved valget i 1980 (der også Strauss tapte mot Helmut Schmidt), overtar Kohl som kansler to år seinere. Da hadde fridemokratene skiftet koalisjonspartner fra sosialdemokratene til Kohls CDU. Helmut Kohl seirer så over fire ulike sosialdemokratiske utfordrere ved de følgende nasjonale valg.

Ulikt de fleste andre politikere i Forbundsrepublikken hadde Kohl aldri gitt opp målet om tysk gjenforening. Dette forklarer hvorfor han, når muligheten så uventet dukker opp, handler så resolutt og målbevisst setter fart på prosessen mot gjenforening. Slik forhindret et historiens lykketreff at Kohl gikk inn i historiebøkene som en middelmådig kansler. Før begivenhetene skjøt fart utover høsten 1989, hadde mange satt Kohl på oppsigelse – i et embete de mente var flere nummer for stort for ham.

Ved siden av et brennende ønske om gjenforening av de to tyske stater var Kohls andre bærende idé et forent Europa. Kohls har begeistret omtalt møter med fransk ungdom i etterkrigsårene, og han skulle seinere bli en av pådriverne for innføringen av euroen. Et pregende bilde av europeeren Kohl er møtet i 1984 med den franske presidenten Francois Mitterand i Verdun, på åstedet for blodige tysk-franske slag under første verdenskrig, der de to spontant tar hverandre i hendene.

Kohls solide forankring i det hjemlige, landlige Pfalz med sin gode Riesling-vin og sine kulinariske spesialiteter har preget ham hele livet. Satirikere og karikaturtegnere, men også politiske motstandere og partifeller, visste å utnytte dette når Kohls image som en naiv dust fra landes skulle underbygges. Like fullt var det hit Kohl inviterte prominente gjester som Margaret Thatcher og Mikhail Gorbatsjov, gjerne på den lokale spesialiteten grisemage.

Ved valget i 1998 seiret sosialdemokratenes Gerhard Schröder, og Kohls tid som kansler var ute. Tida som elder statesman begynte lovende, og han ble utnevnt til æresformann i CDU. Men så kom avsløringene om private, ikke bokførte pengebidrag til CDU. Kohl ville ikke røpe giverne, som han hadde gitt sitt æresord på at de ikke skulle navngis. Han slapp unna med en pengebot – og tapt anseelse. Da hadde Angela Merkel, den gang CDUs generalsekretær, allerede satt in nådestøtet med en oppsiktsvekkende avisartikkel, der hun i klare ordelag distanserte seg fra Kohl og krevde at partiet nå måtte «lære å gå» på egen hånd. 
Etter denne ydmykelsen gikk forholdet til Angela Merkel fra å være litt nedlatende paternalistisk (han omtalte Merkel som «jenta») til å bli iskaldt, slik det er med enhver som har kritisert Kohl. Slikt glemmer han aldri. Kohl framstår i det hele som en svært sammensatt personlighet: På den ene siden er han preget av et enormt vidsyn, slik han viste det i gjenforeningsprosessen, men altså også av hevngjerrighet.

Og nå? Nekrologene ligger klare i avisredaksjonenes skuffer – med et åpent felt for nyeste nytt om hvem som får tilgang til Kohls arkiv. Jo, kommer det til å stå, Kohl var en av tre store tyske kanslere: Mens Konrad Adenauer forsonet Vest-Tyskland med arvefienden Frankrike og integrerte landet i det transatlantiske samarbeidet, viste Willy Brandt at demokratiet ikke var bare de få utvalgte, og han innledet med sin østpolitikk slutten på den kalde krigen. Men Helmut Kohl var den den som med lidenskap og besluttsomhet virkeliggjorde tyskernes drøm om gjenforening.

(Publisert i Fædrelandsvennen 2. september 2014;
http://redir.opoint.com/?key=nCXtjfHXlACGVvXARZx2 )

Mot rød-rød-grønn regjering


Et tabu er i ferd med å brytes i tysk politikk: Sosialdemokratene – som for tida er i koalisjon med de konservative partiene – og venstrepartiet Die Linke snakker sammen. Målet er regjeringssamarbeid på nasjonalt nivå, kanskje allerede etter neste valg til Forbundsdagen i 2017.
 
På delstatsnivå er samarbeid mellom de to partiene allerede utprøvd og et faktum: Die Linke har siden 2009 vært regjeringspartner sammen med sosialdemokratene i Brandenburg, og var det i Berlin (som er egen delstat) fram til 2011.  

I arbeidet for sosial utjevning står Die Linke for mer radikale tiltak enn sosialdemokratene, ikke minst i skatte-, pensjons- utdanningspolitikken. Partiet er også prinsipielt imot å sende tyske militære på utenlandsoppdrag. Men grunnen til sosialdemokratenes motstand mot regjeringssamarbeid ligger like mye i Die Linkes forhistorie som i ulikheter i politisk agenda. Det går nemlig en direkte linje fra dagens Linke bakover til det statsbærende sosialistiske enhetspartiet (SED) i det tidligere DDR. Det partiet var i sin tur resultat av den sovjetiske okkupasjonsmaktens tvangssammenslåing av de østtyske sosialdemokratene og kommunistpartiet KPD i 1946. I 1990, etter gjenforeningen av de to tyske statene, skiftet partiet navn til «Partiet for demokratisk sosialisme», men hentet fortsatt de fleste av sine stemmer i de østlige delstatene. I 2007 slo partiet seg så sammen med den vesttyske radikale alliansen «Valgalternativ arbeid og sosial rettferdighet», som sammen ble til dagens Die Linke.

Helt siden starten har indre stridigheter og rivaliseringer mellom sterke personligheter preget partiet. Én viktig skillelinje går mellom den østlige og vestlige delen. Tillitsvalgte og velgere i de østlige delstatene er langt mer pragmatiske enn sine vestlige partifeller, som er mer ideologisk orientert. Noe av grunnen til denne forskjellen ligger nok i erfaringene fra DDR-tida. I en hverdag knapp på nødvendige goder og begrenset personlig frihet gjaldt det å finne praktiske løsninger på alle de utfordringer man støtte på. 

Styrkeforholdet mellom Die Linke og sosialdemokratene er svært ulikt i øst og vest: Etter gjenforeningen har sosialdemokratene aldri fått skikkelig fotfeste som et folkeparti det tidligere DDR, slik det er i vest – et parti som helt siden opprettelsen av Forbundsrepublikken i 1949 har målt seg mot de konservative partiene CDU og CSU. Ved siste valg oppnådde således Die Linke vel 21 prosent av stemmene i øst, mot sosialdemokratenes knappe 19. I vest derimot er Die Linke et miniparti med bare fem prosent av stemmene, mens 27 prosent her gav sin stemme til sosialdemokratene. Noe av forklaringen på denne skjevheten er at Die Linke også fungerer som et parti velgerne i øst kanaliserer sin misnøye gjennom: De «blomstrende landskaper» som kansleren under gjenforeningen, Helmut Kohl, lovet østtyskerne, har langt på vei uteblitt.
 
Den sosialdemokratiske motstanden mot å samarbeide med Die Linke har helt opp til i dag vært så sterk at noen har snakket om en doktrine. En av dem som sterkest forfektet denne doktrinen, var den innflytelsesrike sosialdemokraten Franz Müntefering. Müntefering var i sin karriere to ganger partileder, han var parlamentarisk leder, statsråd i ulike departementer og visekansler. «Ingen eksperimenter», var Münteferings motto, et samarbeid med Die Linke ville bare føre ut i kaos og opposisjon. At denne sjuende far i huset nå er ute av politikken, gir rom for å tenke nytt.

En annen grunn for sosialdemokratene til å sky Die Linke har vært den tidligere sosialdemokraten Oskar Lafontaine. I 1999, etter langvarige konflikter med forbundskansler Gerhard Schröder, forlot han hals over hode sin post som finansminister og sitt verv som partileder. Så viet han seg til oppbyggingen av Die Linke, et parti han seinere ble både partileder og parlamentarisk leder for. Lafontaine, som ved valget i 1990 sågar hadde vært kanslerkandidat for sosialdemokratene, ble sett på som en overløper og endog forræder. Nå har Lafontaine forlatt nasjonal politikk og står ikke lenger i veien for en tilnærming.

Sosialdemokratenes partileder Sigmar Gabriel og parlamentarisk leder for Die Linke Gregor Gysi er de fremste pådriverne for et framtidig regjeringssamarbeid. Valget i delstaten Thüringen i september kan bli nok et skritt på veien; der tyder alt på at sosialdemokrater og Linke får klart flertall.

Var det nasjonale valg i dag, ville Die Linke og sosialdemokratene oppnådd i underkant av 35 prosent av stemmene. Det er derfor lite realistisk at de to partiene vil kunne danne regjering alene. Altså trengs De grønne, som for tida har en oppslutning på 10-12 prosent, som en tredje partner. For De grønne er dette den mest realistiske sjansen til igjen å komme regjering. Men det er ingen selvfølge at partiet ønsker å delta i en slik koalisjon. Også blant De grønne er det betydelig skepsis mot å samarbeide med Die Linke. Men vil de, er det duket for en rød-rød-grønn regjering etter valget i 2017, og Angela Merkels tid som forbundskansler er ute.

(Publisert i Fædrelandsvennen 4. juli 2014;
http://redir.opoint.com/?key=rfwOj1aWwLYZABwQOQsz)

Ny kurs og tillitskrise i tysk storkoalisjon

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk.

På den internasjonale sikkerhetskonferansen i München i slutten av januar holdt Tysklands forbundspresident, Joachim Gauck, en oppsiktsvekkende tale. "Et Tyskland som åpner seg mot verden, blir en enda bedre venn og alliert", sa Gauck, blant annet. En mer aktiv rolle i utenrikspolitikken, slik presidenten krever, inkluderer at Tyskland må engasjere seg militært utenfor landets grenser i større grad enn hittil. Striden står nå om tyske militære skal involvere seg i Den sentralafrikanske republikk og i Somalia. Av åpenbare historiske grunner har Tyskland nølt med å sende soldater utenlands. Da tyskerne under Gerhard Schröders rødgrønne regjering vedtok å delta i aksjonen mot Serbia i 1999, satt det svært langt inne. Samme Schröder kompenserte på sett og vis da han i 2003 trosset USA og nektet å delta i Irak-krigen. Det samme skjedde i Libya-konflikten i 2011, da land som Storbritannia og Frankrike engasjerte seg militært, men ikke Tyskland – under den konservative forbundskansler Angela Merkel.
Nesten like oppsiktsvekkende som kursendringen selv er at den målbæres av presidenten, som ikke har særlig mer reell makt enn en norsk konge. Skal en mer utadvendt og aktiv utenrikspolitikk kunne omsettes i handling, trenger Gauck derfor ryggdekning i regjeringskoalisjonen av sosial- og kristeligdemokrater. Forbundskansler Angela Merkel hører imidlertid ikke til Gaucks nærmeste støttespillere. Det gjør derimot den fargerike og egenrådige Ursula von der Leyen, Merkels partifelle og Tysklands første kvinnelige forsvarsminister, samt utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokraten som hadde denne ministerposten også i den forrige koalisjonen mellom sosialdemokratene og de konservative (2005-2009).

Tyskland er dermed i den underlige situasjon at dagsorden i et viktig politisk spørsmål ikke settes av kansleren, som man jo forventer slikt av, men av presidenten, som forutsettes å opptre hevet over enkeltsaker. Presidentens rolle er først og fremst å være en retningsgivende, moralsk instans.
Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

Forklaringen på at forbundspresident Joachim Gauck kunne få den posisjonen han nå har, må søkes i hans rolle i tysk samfunnsliv de to-tre siste tiår. Gauck, som virket som prest i DDR og hadde innflytelsesrike verv i den østtyske kirken, spilte en sentral rolle i protestene mot DDR-regimet. I 1990 ble Gauck leder for arkivet med millioner av dokumenter som statssikkerhetstjenesten (Stasi) hadde produsert gjennom førti år. Han høstet stor anerkjennelse i brede kretser for måten han ledet arkivet på, særlig blant alle de millioner av tyskere som var ofre for overvåkingen.

Men den selvbevisste Joachim Gauck har ikke bare tilhengere, og blant skeptikerne er altså forbundskansler Angela Merkel selv. Gauck var kandidat til presidentvervet også i 2010, men for å forhindre at han ble valgt, stilte de konservative med en egen kandidat, den daværende ministerpresidenten i Niedersachsen, Christian Wulff. Da også Wulff måtte gå av etter mindre enn to år som president etter beskyldninger om økonomiske misligheter, måtte det på nytt velges president i 2012, og Gauck ble da valgt med overveldende flertall.

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk. Det er langt fra sikkert at Merkel sitter valgperioden ut, altså til 2017. Kansleren nyter riktignok stor respekt utenlands og skårer høyt på popularitetsmålinger innenlands, men det er grenser for hvor lenge en leder kan la andre sette dagsorden. Sosialdemokratene fikk maksimal uttelling i koalisjonsforhandlingene og framstår som den drivende kraft i koalisjonen. Ikke minst høster partileder Sigmar Gabriel anerkjennelse for sin ledelse av det viktige nærings- og energidepartementet. Fortsetter det slik, kan partiet ved valget i 2017, sammen med De grønne og eventuelt venstrepartiet Die Linke, bli stort nok til å stille regjering uten de konservative.

Nå utfordres samholdet i koalisjonen ytterligere – av en sak man ennå ikke aner rekkevidden av, og som setter den viktige diskusjonen om militært utenlandsengasjement litt i skyggen: Sosialdemokraten Sebastian Edathy måtte nylig trekke seg som representant i Forbundsdagen etter beskyldninger om besittelse av barnepornografi. I fjor høst hadde daværende innenriksminister Hans-Peter Friedrich fra de konservative, landbruksminister i nåværende koalisjon, tipset ledende sosialdemokrater om etterforskningen. Mistanken om at Edathy kan ha blitt advart og fått sjansen til å slette bevis, var dermed sådd, og Friedrich måtte forlate sin ministerpost. Mange konservative mener Friedrich er blitt ofret uberettiget og krever at også ledende sosialdemokrater må ta ansvar og gå av, framfor alt parlamentarisk leder Thomas Oppermann.

Ennå har storkoalisjonen sittet i bare sytti dager. Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

(Publisert i Fædrelandsvennen 21. februar 2014;
http://www.fvn.no/mening/synspunkt/Ny-kurs-og-tillitskrise-i-tysk-storkoalisjon-2560088.html#.Uw26qvl5OAk)

Hvorfor er tysk så uinteressant?

Om knappe fem måneder, den 22. september, går tyskerne til urnene for å velge ny forbundsdag. Ikke hørt om det? I så fall ikke så rart, siden norske medier stort sett tier om Tyskland.
Det er grunn til å undre seg over at nasjonale valg i land som Storbritannia og Frankrike dekkes så mye bredere enn tilsvarende tyske valg. Og overhodet: Hvorfor er Tyskland så uinteressant, og hvorfor er det så uinteressant for nordmenn å lære seg tysk?
 
I fjor samhandlet Tyskland og Norge for svimlende 180 milliarder kroner. Tyskland er viktig for norsk økonomi og velstand, og Norge er viktig for Tyskland. Det siste fikk vi nylig demonstrert da forbundskansler Angela Merkel kom på besøk for å fortelle Jens Stoltenberg at Tyskland også i tida framover ønsker å kjøpe mye gass fra Norge.

Hvorfor materialiserer de sterke økonomiske bånd mellom Tyskland og Norge seg ikke i flere tyskstudenter ved norske universiteter? Kanskje mangler vi som underviser i tysk, et språk som på en overbevisende måte kan fortelle norsk næringsliv at gode tyskkunnskaper lønner seg? Det er her en organisasjon som NHO kunne tre støttende til med å formulere dette budskapet slik at næringslivet forstår det.

Jeg vet at NHO har engasjert seg i denne saken. Imidlertid har det mest omtalte utdanningspolitiske framstøt fra NHO-sjef Kristin Skogen Lund så langt vært at hun legger press på universitetene til å utdanne flere ingeniører. Det skal skje ved å legge ned andre studier. Dessverre er det gjerne slik at da står "mindre" språkfag – som for eksempel tysk – laglig til for hogg. Således la Universitetet i Stavanger nylig ned studiene i tysk, fransk og spansk.

For ikke veldig lenge siden var det så dårlig søkning til ingeniørstudiene at noen mente de burde legges ned. (Midt på nittitallet var tyskstudiet i Kristiansand for øvrig så populært at vi måtte begrense adgangen.) Dette viser at man ikke skal undervurdere kollateralnytten av – den mye utskjelte – "tregheten" i høyere utdanning. Og så skal vi være glad for at det er institusjonene selv og ikke NHO som oppretter og legger ned studier. Det er som kjent et langvarig og krevende arbeid å bygge opp et fagmiljø, mens det er fort gjort å rive det ned.

Selvsagt er tysk viktig også av andre grunner enn at næringslivet trenger tyskkunnskaper. Ikke minst fordi de kulturelle forbindelsene med de tyskspråklige land gjennomsyrer vårt tanke- og verdisett, bør vi holde oss med tyskundervisning her i landet.

Et lyspunkt finner vi i ungdomsskolen. I inneværende skoleår valgte 16632 åttendeklassinger å lære tysk. Det er en tredel av alle dem som tar et fremmedspråk i tillegg til engelsk. Dette lover bra for framtida. Kanskje har landets trettenåringer skjønt mer enn mang en næringslivsaktør og andre sentrale beslutningstakere?

Spørsmålet om hvorfor tysk er så uinteressant, har sannsynligvis mange svar. Jeg tror det ville hjelpe litt om mediene begynte å interessere seg mer for Tyskland. Kan vi håpe på en litt fyldigere dekning av det tyske valget denne gang?

(Publisert i Dagsavisen Nye meninger, 3. mai 2013; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread273832/)

Ingeniører og språkfolk til nytte og unytte

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har i de siste ukene offensivt frontet behovet for å utdanne flere ingeniører. I en kronikk i Dagsavisen (11. februar) uttrykker NHO-direktør Kristin Skogen Lund sin bekymring over at "noen studier får for mange studenter i forhold til hva samfunnet trenger", og refererer blant annet til Agderkonferansen i Kristiansand i januar i år, der NHO-sjefen viser til at hun "fikk støtte av rektor Torunn Lauvdal ved Universitetet i Agder".

Selv representerer jeg tyskstudiene ved den institusjonen der Lauvdal er rektor, og jeg unner UiAs ingeniørmiljø i Grimstad den store pågangen av studenter og flere studieplasser av hele mitt hjerte. Særlig fordi det for ikke så lenge siden var så få som ville bli ingeniører at disse studiene sto i fare for å bli lagt ned. Heldigvis var UiA-styret den gang edruelig nok til å se det hele litt an. Noen år tidligere hadde for øvrig tyskfaget måttet begrense adgangen på grunn av stor søkning (noe som den gang avfødte sinte avislegg mot at pensjonister fikk studieplass på bekostning av 20-åringer).
Poenget er altså at det går opp og ned her i verden, også med søkningen til studier. Vi skal alle lytte til NHO, som organiserer foretak som bidrar vesentlig til vår alles velstand. Men jeg tror vi skal si oss fornøyd med at det er UiAs styre, og ikke NHO, som oppretter og legger ned studier.

Med femten i hver klasse trengs det for åttendeklassingene over 1100 tysklærere for å dekke behovet.
I avisoppslagene i kjølvannet av NHO-utspillene har det vært snakk om "nyttige" og mindre nyttige studier. NHO synes å mene at et studium som lett gir deg jobb i dagens arbeidsmarked, er et nyttig studium. Dette er kanskje et litt snevert og usofistikert nyttebegrep, men la oss for enkelhets skyld legge det til grunn. Da vil jeg legge inn følgende gode ord for et "nyttig" studium: Tyskstudiene ved UiA gir blant annet kvalifikasjon til å undervise i faget i skolen. Bare i landets åttendeklasser er det i inneværende skoleår 16632 elever som lærer tysk, det vil si en tredel av alle på dette trinnet som tar et fremmedspråk i tillegg til engelsk. Med femten i hver klasse trengs det for åttendeklassingene over 1100 tysklærere for å dekke behovet. En undersøkelse foretatt for noen år siden viste at 60 prosent av tysklærerne er 50 år eller eldre, og at én av fem tysklærere er uten formell utdanning i faget. Det er liten grunn til å tro at en mer oppdatert statistikk viser et vesentlig annet bilde.

I 1906 skrev evjedølen Jørgen Løvland, den gang utenriksminister og seinere statsminister, at "den tyske innflytelse er videre forgrenet og dypere i vårt land enn noen annen". Skal disse forbindelsene vedlikeholdes også i tida framover, trenger Norge at det utdannes mennesker som kan formidle denne kulturarven. Tyskland er dessuten vår største handelspartner, i 2012 med en samhandel på hele 180 milliarder kroner.

Studerer man tysk, gjør man altså noe nyttig, på mer enn én måte. Den som lærer seg et fremmedspråk, opplever også at språk åpner dører og gir et rikere og mer interessant liv. Det gjør en forskjell å reise til Berlin, Paris eller Barcelona med ferdigheter i det språket som der tales og litt kunnskaper om det livet som leves. Og for å nevne én ting til: Språkferdigheter, for eksempel i tysk, gir deg tilgang til medier av en kvalitet vi aldri vil få i Norge, simpelthen fordi vi er så få her i landet. Et norsk motstykke til nyhetsmagasinet Der Spiegel eller ukeavisa Die Zeit vil vi derfor måtte vente forgjeves på.

Derfor: Velkommen til tysk ved Universitetet i Agder! Hva med for eksempel å kombinere ingeniør- og tyskstudier? Husk uansett å søke innen 15. april.

(Publisert i Fædrelandsvennen 6.3.2013
http://www.fvn.no/mening/debatt/Ingeniorer-og-sprakfolk-til-nytte-og-unytte-2372766.html#.UuJ7ME3Kzcs)

Støres slag for tysken

Støres slag for tysken

"Jeg har fått en ny kjærlighet for et språk som jeg synes er utrolig spennende", sa tidligere utenriks- og helseminister Jonas Gahr Støre på Søndagsrevyen den 29. desember.

Støres nye kjærlighet er tysk, et språk han nå har tid til å lære seg – noe han ifølge reportasjen har drømt om i mange år.
(Foto: NRK)


Når Støre nå går i bresjen for tyskfaget, kan han knapt beskyldes for å være forutinntatt. Den tidligere ministeren, med utdanning fra eliteuniversitetet Sciences Po i Paris, er ellers mest kjent for sitt nære forhold til fransk språk og kultur. Det ligger nær å anta at det er Støres brede internasjonale erfaring som ligger bak hans sterke engasjement for tyskfaget. Som han sier i den nevnte reportasjen: "Jeg mener vi bør oppfordre og oppmuntre unge mennesker til å lære tysk", et språk som er det "nærmeste innen rekkevidde for nordmenn", og som er "fantastisk anvendelig" i et gjenforent Tyskland med 80 millioner innbyggere. Her nevner Støre stikkord som Berlin (etter manges mening Europas mest spennende by), kultur, idrett og handel (Tyskland er det landet Norge har størst samhandel med).

Dette er naturligvis musikk i ørene for oss som steller med tyskstudier til daglig, og som i et par tiår har sett studenttallene svinge kraftig. Bedre reklame for tysk som skole- og studiefag enn Støres omtale kan man knapt tenke seg.

Det er grunn til å håpe at Støres sterke signal bidrar til økt oppslutning om tysk på skole og universitet. Tysk tilbys ved sju institusjoner her i landet, og Universitetet i Agder er én av disse. I de siste årene har vi kunnet glede oss over en oppgang i studenttallet – men vi har plass til flere. Velkommen som søker (og husk søknadsfristen 15. april)!


(Publisert i Fædrelandsvennen 8.1.14)

Tysk valg: Mer Merkel?

Tysk valg: Mer Merkel?


Et samarbeid mellom Merkel og De grønne skal ikke helt utelukkes. De grønne har blitt et parti for etablerte verdikonservative middelklassevelgere, og likheten med CDU er stadig mer slående.


Foto: (Armin Linnartz http://www.cducsu.de/)
 
22. mars er det et halvt år til tyskerne går til valg. Forbundskansler Angela Merkel har siden høsten 2009 ledet koalisjonen av sitt eget kristeligdemokratiske parti (CDU), det bayerske CSU samt fridemokratene (FDP) og går til valg på å fortsette dette samarbeidet. Sosialdemokratene (SPD), med sin kanslerkandidat Peer Steinbrück i spissen, og De grønne, sikter mot en rød-grønn regjering, som i 1998-2005, den gang ledet av Gerhard Schröder (SPD).

Tyske nasjonale valg får lite oppmerksomhet i norske media, på tross av den avgjørende rollen Tyskland spiller for hvordan Europa skal håndtere de store finansielle utfordringene, at Tyskland er Europas desidert største språk og at Norge og Tyskland er nært knyttet sammen kulturelt og økonomisk.
Om ikke interessen for det kommende forbundsdagsvalget i vårt land er overveldende, vil mennesker i store deler av Europa se i spenning til Berlin når stemmene telles opp. SPD og De grønne ønsker å binde EU sterkere sammen også økonomisk, slik at medlemslandene hefter mer solidarisk enn i dag for unionens samlede økonomiske forpliktelser. Mang en europeer som kjenner krisa på kroppen, vil derfor hilse et regjeringsskifte i Tyskland velkommen. Blant tyske velgere flest er imidlertid økte forpliktelser lite populært. Derfor vil opposisjonen unngå at dette blir en valgkampsak.
Sjelden har et tysk valg vært mer åpent.

For mange europeere er Merkel, mer eller mindre fortjent, selve personifiseringen av de harde sparetiltakene de nå lider under. Dette til tross for at ingen EU-land har bidratt mer enn Tyskland til å løse krisa. SPD og De grønne har stort sett stilt seg bak disse milliardbevilgningene. Kritikken fra opposisjonen mot Merkel har gått på at hjelpen har kommet for seint, og dermed blitt mye dyrere. Når Merkel har nølt med å anbefale store pengeoverføringer, er det av hensyn til opinionen. Merkel forbindes underlig nok med en restriktiv holdning i europolitikken og ligger ikke minst derfor øverst på alle popularitetsmålinger. At Merkel likevel, etter en tid, har åpnet pengesekken, synes velgerne å ha tilgitt – eller glemt.

Et halvt år før valget viser meningsmålingene at verken de sittende regjeringspartiene eller alliansen av SPD og De grønne har flertall. Tyskland har ingen tradisjon for mindretallsregjeringer, så dersom dette blir valgresultatet, er det nødvendig med andre koalisjoner. En nærliggende løsning er da et samarbeid mellom Merkels CDU/CSU og sosialdemokratene, kjent under betegnelsen "storkoalisjon", slik tilfellet var i 1966-69 og 2005-09. Dette er imidlertid en nødløsning for begge parter – aller mest for SPD, som i så fall helst må innfinne seg med fire nye år med Merkel som kansler.

SPD og De grønne har i dag flertall på meningsmålingene sammen med venstrepartiet Die Linke, men et samarbeid avvises kategorisk av de to førstnevnte, mest på grunn av Die Linkes forbindelser bakover til det statsbærende partiet (SED) i det tidligere DDR. Derimot skal ikke et samarbeid mellom Merkel og De grønne helt utelukkes. De grønne har blitt et parti for etablerte verdikonservative middelklassevelgere, og likheten med CDU er stadig mer slående.
Slik det ser ut i dag, vil sosialpolitiske saker dominere i valgkampen. Særlig gjelder dette innføring av minstelønn, økning av de laveste pensjonene, regulering av husleieprisene og endring av skattepolitikken. Dette er jo tradisjonelle sosialdemokratiske hjertesaker, men deler av CDU, med Merkel selv og sosial- og arbeidsminister Ursula von der Leyen i spissen, har mange innspill rundt de samme sakene. Merkels åpenbare strategi er såkalt asymmetrisk mobilisering, altså å innta utfordrernes kjernetemaer og slik frata opposisjonen sakene der den skulle utgjøre et alternativ til den sittende regjering. En slik strategi ser vi også i spørsmål som begrensning av lederlønninger, homofiles rett til adopsjon og finansiell likestilling for homofile partnerskap – selv om Merkel her har betydelig motstand i eget parti.

Nettopp i sosialpolitikken har sosialdemokratene imidlertid et forklaringsproblem. De utfordringene som nå er blitt påtrengende, er i høy grad en følge av Schröder-regjeringens store prosjekt Agenda 2010, som liberaliserte arbeidsmarkedet, dempet og differensierte lønnsnivået, reduserte utbetaling av arbeidsledighetstrygd fra to til ett år og la opp til gradvis økning av pensjonsalderen. Når det nå er åpenbart at det må gjøres endringer for å bedre lønns- og pensjonsbetingelsene for brede grupper, frontes dette delvis av et mannskap som sto bak Agenda 2010. SPDs parlamentariske leder Frank-Walter Steinmeier var som Schröders stabssjef sågar selve arkitekten bak reformen. Kanslerkandidat Peer Steinbrück, også godt plassert på partiets høyre fløy, må derfor kjempe hardt for å framstå som troverdig.

Med bare rundt 25 prosent oppslutning er sosialdemokratene mer enn noen avhengig av å komme på offensiven. Men valgkampen har fått en dårlig start for partiet. Steinbrücks dyktighet trekker ingen i tvil – som finansminister under Merkel (2005-2009) høstet han stor anerkjennelse for sin håndtering av bank- og finanskrisa. Rollen som kanslerkandidat har han større problemer med å finne seg til rette i. Særlig kan han framstå som lite folkelig. Som etterspurt foredragsholder hadde Steinbrück hatt millioninntekter etter at han gikk av som finansminister. Det passer dårlig for et parti som vil redusere fattigdom og begrense lederlønninger.

Hvordan ender så dette? Sjelden har et tysk valg vært mer åpent. Det sikreste tipset er at den nåværende koalisjonen igjen oppnår flertall. Samarbeidet mellom Merkel og fridemokratene har riktignok vært elendig i hele valgperioden. FDP ønsket skattelettelse, og det passet dårlig i en krisetid. Partiet raste på meningsmålingene til under sperregrensen, og utenriksminister Guido Westerwelle måtte overlate både partileder- og visekanslervervet til den unge Philipp Rösler. Elendigheten fortsatte, helt til et overraskende godt valgresultat i den viktige delstaten Niedersachsen i januar i år skapte ny optimisme.

Merkel på sin side har før vist at hun kan overraske, og hennes drømmer går kanskje i en annen retning enn mer av det samme: Kanskje er tida moden for en konservativ-grønn allianse?

(Publisert i Fædrelandsvennen 19.3.13;
http://www.fvn.no/mening/synspunkt/Tysk-valg-Mer-Merkel-2380174.html)