Follow by Email

mandag 20. juni 2011

Mot grønn-konservativ koalisjon?


Da forbundskansler Angela Merkel gjorde kuvending i saken om kjernekraftverk, kan det ha vært ledd i en mer langsiktig strategi. Det spekuleres i om Merkel nå styrer mot et regjeringssamarbeid med partiet De grønne, seinest etter neste nasjonale valg i september 2013.   

Merkel er den første forbundskansleren som har ledet to ulike koalisjoner, den såkalte store koalisjonen med sosialdemokratene 2005-09 og fra valget i 2009 med det liberale fridemokratiske FDP. Skulle det komme til et svart-grønt samarbeid (svart er partifargen til de konservative partiene CDU og CSU) under en kansler Angela Merkel, ville hun for alvor skrive seg inn i historiebøkene.

Nå er konstellasjonen svart-grønn allerede prøvd ut på delstatsnivå, nemlig i Hamburg. Delstatsvalget i februar 2008 gav de konservative absolutt flertall sammen med De grønne, og de to partiene klarte å enes om et felles regjeringsprogram, under borgermester Ole von Beust. I november 2010 var det imidlertid slutt, da De grønne sa opp samarbeidet. Ved valget i februar i år fikk sosialdemokratene absolutt flertall, og det svart-grønne eksperimentet var historie. Uansett kan den kortvarige koalisjonen i Hamburg være av betydelig symbolsk betydning når nå Merkel, slik det altså kan se ut til, langsomt nærmer seg De grønne.

Etter den svart-grønne regjeringsperioden i Hamburg har De grønne hatt mye å glede seg over - og samtidig blitt enda mer attraktive som framtidige regjeringspartnere på forbundsnivå. Meningsmålingene viser at hver fjerde velger foretrekker De grønne. Det vil si at partiet er jevnstore med sosialdemokratene, og at de puster de konservative partiene i nakken. Så kom det oppsiktsvekkende valgresultatet i den store og økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg i slutten av mars i år, godt hjulpet av heftige protestaksjoner mot den sittende konservative delstatsregjeringen i forbindelse med et omstridt jernbaneprosjekt. Sammen med SPD oppnådde De grønne flertall i delstatsforsamlingen. De grønne var størst, og veteranen Winfried Kretschmann ble ministerpresident.

Kretschmann og Merkel synes å ha funnet tonen, og offentlig snakker de vel om hverandre. Det er ikke hverdagskost, og slett ikke i tysk politikk.


Angenehm, Angela Merkel: Die Bundeskanzlerin begrüßt den grünen Neuling in der...
God kjemi? Forbundskansler Angela Merkel og De grønnes Winfried
Kretschmann, ny ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg
(Foto: DPA)

























Uavhengig av disse begivenhetene av nyere dato har en tilnærming mellom de konservative og De grønne imidlertid ligget i kortene nokså lenge. Økologisk bevisshet og handlemåte er forlengst blitt mainstream i Tyskland. Ingen kildesorterer med slik entusiasme og systematikk som tyskerne. De grønne er langt på vei blitt et parti for en velutdannet, økonomisk velsituert og verdikonservativ middelklasse. 

Med et nærmere og mer formalisert forhold til De grønne håper Merkel og hennes konservative regjeringspartier CDU og CSU å frigjøre seg fra sitt litt provinsielle image. Her framstår De grønnes perspektiv som mer attraktivt og framtidsrettet, og som en sjanse for de konservative til å bli assosiert med en global bevegelse som arbeider mot å finne en løsning på vår tids store spørsmål om klimaendringer og nødvendigheten av en bærekraftig utvikling. Ledelsen i De grønne, inkludert ministerpresident Kretschmann i Baden-Württemberg, har på sin side sagt de støtter Merkel-regjeringens vedtak om å avvikle all atomkraft innen 2022, om enn til høylytt protest fra en del partimedlemmer. Noen av dem synes 2022 er alt for seint, andre mener det er frekt av de konservative partiene å stjele deres fanesak.   

Likevel kan ikke Merkel tillate seg å leve ut drømmen om et samarbeid med De grønne altfor åpenlyst. Merkel er nå en gang i koalisjon med FDP, og neste valg er langt framme i tid. I FDP er frustrasjonen stor over å ha fått svært lite gjennomslag for de sakene partiet gikk til valg på, framfor alt skattelette. I finanskrisens tid har det blitt lite av det, og det minsker ikke frustrasjonen at partiet har gått fra over 14 prosent av stemmene ved valget til nå å ligge under sperregrensen (5 %) på flere meningsmålinger.

I en slik situasjon må Merkel holde FDP i regjering enda en stund. Den tyske forfatningen tillater nyvalg, men det sitter langt inne å gå til et slikt skritt (forbundskansler Gerhard Schröder gjorde sist det i 2005, og tapte). Et nyvalg nå kunne riktignok gi flertall for de konservative og De grønne. Likevel er nok tida ennå ikke helt moden for en svart-grønn koalisjon, Merkels åpenbare flørting til tross. Grønne og konservative ledere og velgere må først venne seg til tanken, som inntil for kort tid siden var nesten utenkelig.

1 kommentar:

  1. Takk for en instruktiv politisk analyse, blir spennende å se om din prediksjon blir virkelighet.

    SvarSlett