fredag 14. oktober 2011

Odenwaldschule: reformpedagogikk på ville veier

Midt under alle avsløringene om seksuell utnyttelse av barn innen den katolske kirken, dukket det i mars i fjor opp en sak om overgrep i et helt annet miljø. I sentrum står Odenwaldschule, en vel ansett internatskole i landlige omgivelser ved småbyen Heppenheim, sør for Frankfurt.

Omfanget er sjokkerende: Fra 1965 til 1998 kan hele 500 elever ha vært utsatt for overgrep. Ett navn er sentralt: Gerold Becker, skolens rektor fra 1972 til 1985. Odenwald-skolen, som ble grunnlagt i 1910, er en av de mange såkalte reformpedagogiske internatskoler i Tyskland. "Reformpedagogikk" brukes gjerne som en samlebetegnelse for ulike antiautoritære pedagogiske framstøt i Tyskland fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, men har røtter helt helt bak til pionerer som Rousseau, Comenius og Pestalozzi. Reformpedagogikken preges av individuell tilrettelegging av undervisningen i samsvar med elevenes evner og interesser, og av at elevene skal ha medbestemmelse over sin hverdag og sin egen læring. Det legges stor vekt på på håndverks- og kunstfag og generelt på å fremme elevenes kreativitet.

Foto: op-online




















Et annet prinsipp som blir praktisert ved Odenwald-skolen, er at lærere og elever tiltaler hverandre med "du" (noe som er utenkelig i tradisjonell tysk skole, selv i dag), og at lærere og elever skal omgås fritt og lære av hverandre. I dag vet vi at nettopp her har det glidd ut - og gått fryktelig galt.

Internatet ved Odenwaldschule er fordelt på flere småhus, der lærere og elever bor sammen. De danner en "familie", altså skal gutter og jenter bo sammen med kvinnelige og mannlige lærere. I det huset rektor Gerold Becker holdt til, var det imidlertid bare menn og gutter - blant annet musikklæreren Wolfgang Held, som Becker hadde et forhold til, og gutter mellom 12 og 14 år. "Beckers harem", ble huset kalt av lærere og elever på skolen. Guttene måtte stå til "tjeneste" når Becker og Held ønsket. Nå, når saken har blitt offentlig, har flere tidligere elever berettet om sin angst etter at de hadde lagt seg og fryktet at rektoren eller andre voksne skulle komme og forgripe seg på dem. Redselen var dessverre ikke ubegrunnet, det skjedde gang på gang, systematisk og gjennom mange år.

Nå spør man seg, naturligvis, hvordan dette kunne pågå så lenge uten at noen slo alarm. Noe av forklaringen er nok at Becker manipulerte, truet og belønnet. Da han var skolens leder, var de av lærerne som visste om overgrepene, redde for å si fra. Foreldre som fattet mistanke, foretok seg heller ikke noe: Odenwald-skolen var for mange den eneste skolen der sønnen eller datteren hadde en sjanse til å klare artium, og da var en lite mottakelig for antydninger om misbruk. Og ikke minst: Siden mange berømtheter sendte sine barn til Odenwald-skolen, hadde Becker mektige venner. En av dem var Richard von Weizsäcker, tysk president 1984-94.

Allerede i 1999 stod det en artikkel avisen Frankfurter Rundschau om overgrep som skulle ha funnet sted på Odenwaldschule. En tidligere elev som Becker hadde forgrepet seg på, så seg lei på at den tidligere rektoren, på det tidspunktet rådgiver i utdanningsdepartementet i delstaten Hessen (der Odenwaldschule også ligger), reiste landet rundt på foredragsturné som vel ansett pedagog. Det resulterte i en unnskyldning fra Becker, og at han trakk seg tilbake fra sitt tillitsverv ved Odenwald-skolen. Så la saken seg, godt hjulpet av den tidligere rektorens nettverk, bl.a. en vel ansett professor i pedagogikk, som også regelmessig besøkte Becker på Odenwald-skolen.
Idyll ved Odenwaldschule (fra skolens nettside).













En av de tidligere elevene som bidro til at overgrepene kom fram i mediene i mars 2010, har nå skrevet bok om tida ved Odenwald-skolen, med tittelen Wie laut soll ich denn noch schreien, under pseudonymet Jürgen Dehmers. I et intervju med Der Spiegel forteller forfatteren at overgrepene førte til at han begynte å drikke da han var 13 år og var alkoholiker allerede som fjortenåring. (Becker og hans fortrolige sørget også for å forsyne elevene både med alkohol og hardere stoffer.) I intervjuet forteller den tidligere eleven blant annet også at han var glad for at den da dødssyke Becker levde lenge nok til å oppleve avsløringene, men at han følte tomhet da Becker døde i juli i fjor.

Nå diskuteres det om reformpedagogikken med så sterk vekt på nærhet og fortrolighet mellom elev og lærer, baner veien for nettopp misbruk av barn og ungdom. Om dette er det, også blant Odenwald-skolens nåværende og tidligere lærere, ulike meninger. Det samme gjelder tidligere elever, og av dem er det mange kjente personer. En av dem er tysk-franske Daniel Cohn-Bendit, elev ved skolen 1958-65 og en av lederne for studentopprøret Paris i 1968, i dag profilert politiker for det franske partiet De grønne i Europaparlamentet. På Odenwald-skolens nettsider omtaler Cohn-Bendit skolen i svært positive ordelag og beskriver disse skoleårene som avgjørende for sin seinere karrière.

Daniel Cohn-Bendit, studentleder og elev ved 
Odenwaldschule 1958-65. Foto: Odenwaldschule

















Katrin Höhmann, som overtok som rektor tidligere i år, har skjønt at bare en radikal opprydding kan redde skolen for framtida. Det var lagt opp til en storstilt feiring av skolens 100-årsjubileum i 2010. Det ble det ingenting av; feiringen gikk for seg i beskjedne, ettertenksomme former: "På bakgrunn av det som har skjedd, ville ikke skolen feire noen jubelfest", kan vi lese på skolens nettside.

onsdag 5. oktober 2011

Merkels hensikter

"Ingen har til hensikt å bygge en mur", forsikret Walter Ulbricht, statssjef i DDR, på en pressekonferanse 15. juni 1961. Knappe to måneder seinere var muren som kjent likevel et faktum. I en bredt anlagt annonsekampanje la sosialdemokratene (SPD) nylig liknende ord i munnen på forbundskansler Angela Merkel: "Ingen har til hensikt å stenge atomkraftverkene, avskaffe verneplikten og refinansiere Hellas". 


Anzeigenkampagne der SPD sorgt fuer Streit
Sosialdemokratenes annonsekampanje: "Ingen har til hensikt..."
Foto: Süddeutsche Zeitung

Atomkraftverkene er vedtatt avviklet innen år 2022, allmenn verneplikt er avskaffet - og hva så med Hellas? Nå bruker SPD Merkels vingling for alt det er verdt. Kampanjen ble raskt fordømt av ledende kristeligdemokrater, og Merkels CDU overveier å gå til rettslige skritt. Kristeligdemokratenes generalsekretær Hermann Gröhe sier det ikke er et demokratisk parti verdig å sammenlikne Merkel med statslederen i et tidligere diktatur - et land der kansleren jo også vokste opp. "Primitivpolemikk" er generalsekretærens korte karakteristikk av SPDs annonsekampanje.

I spørsmålet om hvorvidt og hvordan Hellas skal støttes, har Merkel blitt drevet fra skanse til skanse. Tyske skattebetalere har hele tida vært ytterst skeptiske til å hjelpe Hellas ut av krisen. "Selg øyene deres, dere konkursgrekere", skrev tabloidavisen Bild-Zeitung nokså usmakelig, men likevel i tråd med det mange tyskere tenkte. En viss skepsis er uansett forståelig, siden tyskerne selv har måttet tåle merkbare innstramninger i lønninger og velferdsordninger de siste åra, særlig som følge av den såkalte Agenda 2010 - det store prosjektet til Gerhard Schröders rødgrønne regjering (1998-2005).     

Sist torsdag vedtok Forbundsdagen å styrke EUs redningsfond EFSF, noe som øker landets bidrag fra 123 til 211 milliarder euro. Som ventet fikk forslaget solid flertall. Mest avgjørende for Merkel er imidlertid hvor stor støtten er fra regjeringspartiene; det legges vekt på å oppnå såkalt kanslerflertall, dvs. flertall uten å regne med støtte fra opposisjonen. Det holdt med nød og neppe - 311 stemmer måtte til, og representanter fra regjeringspartiene avga 315 ja-stemmer. Til tross for hardhendt bruk av partipisken i forkant av avstemningen, unnlot hele 16 repreentanter fra CDU/CSU og FDP å støtte forslaget. I dette ligger det en alvorlig mistillitserkæring til den sittende kansleren.

Mens lederne i regjeringspartnerne CSU og FDP tenker høyt omkring en mulig gresk konkurs, er dette tabu for Merkel. Men dette er bare nok et tegn på at det bare ikke vil lykkes for denne koalisjonen. Det begynte med brutte løfter om skattelette, som var FDPs fanesak og stemmemagnet i valgkampen for to år siden. Så fortsatte det med at regjeringens mest populære medlem, forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg (CSU), måtte gå av etter at det ble avslørt at store deler av hans doktoravhandling var ren avskrift. Hele tida stuper FDP på meningsmålingene; Guido Westerwelle, utenriksminister og visekansler i regjeringen, gjorde en dårlig figur både som minister og partileder og ble tvunget gå av som FDP-sjef.

Mens oppslutningen om regjeringskoalisjonen har sunket fra vel 48 prosent ved valget i 2009 til 35 prosent på de siste meningsmålingene, fosser opposisjonspartiene De grønne og SPD fram. SPD, som med bare 23 prosent av stemmene gjorde et historisk dårlig valg i 2009, ligger nå på rundt 30 prosent og nærmer seg de konservative CDU/CSU. De siste åtte delstatsvalgene har stort sett gått i favør av sosialdemokratene (og De grønne), som har gjenerobret viktige delstater som Nordrhein-Westfalen og Hamburg, mens Winfried Kretschmann overtok som ministerpresident som den første fra partiet De grønne i den økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg. 

Diskusjonen om hvem skal skal stille som kanslerkandidat for SPD ved valget til ny forbundsdag i 2013, er i full gang. Partiet strutter av selvtillit, og her er tre sterke kandidater: Partileder Sigmar Gabriel, parlamentarisk leder Frank-Walter Steinmeier og tidligere finansminister Peer Steinbrück. 













SPD-leder Sigmar Gabriel: Kanslerkandidat i 2013?
Foto: Die Welt


Kanslerkandidat for de konservative blir nok Angela Merkel, enda en gang. Men hvilken koalisjon skal til for at hun endelig skal lykkes i kanslerrollen? Dette spørsmålet stiller også Der Spiegel (39/2011): Først (2005-09) klaffet det ikke på grunn av "feil" koalisjonspartner, nemlig sosialdemokratene. Så (fra 2009) stod FDP i veien, og deretter var det Hellas - og i tillegg den egomane franske presidenten Nicolas Sarkozy. Kan det være, spør Spiegel retorisk, at det er Merkel selv som ikke kan?