Tysk valgsystem til besvær

For tre år siden erklærte forfatningsdomstolen at det gjeldende valgsystemet i Forbundsrepublikken var i strid med landets grunnlov. Politikerne ble gitt en frist fram til 30. juni 2011, altså i dag, til å rette på manglene. Fristen går nå ut, uten at regjeringen har fått gjennom den reformen domstolen krevde. Grunnen til denne nølende holdningen ligger i at Merkels-regjeringens konservative partier CDU og CSU ser seg lite tjent med endringer i valgsystemet.


Foto: Die Zeit

Det den konservativ-liberale koalisjonen omsider har klart å enes om, innebærer en mindre teknisk endring av gjeldende valglov. Dette forslaget får sin første behandling i Forbundsdagen torsdag - altså den dagen fristen utløper. Først i september vil parlamentet kunne stemme over endringsforslaget.

Det tyske valgsystemet er en blanding av forholds- og flertallsvalg. Hver velger har to stemmer. Med førstestemmen stemmer han eller hun på en såkalt direktekandidat i sin valgkrets. Den politikeren som oppnår flest stemmer i valgkretsen, får sete i Forbundsdagen. Landet er delt inn i 299 slike valgkretser. I tillegg til disse 299 direktemandatene fordeles like mange mandater til partiene, avhengig av stemmeandelen de oppnår ved den såkalte andrestemmen, der velgerne stemmer på partienes delstatslister. Forbundsdagen har derfor, iallfall i utgangspunktet (jf nedenfor), 598 representanter.

Dette valgsystemet har fungert til de flestes tilfredshet siden det ble innført ved Forbundsrepublikkens opprettelse i 1949. Ordningen har imidlertid noen svakheter, som med et endret partilandskap har kommet til syne først i de seinere åra.

Det største problemet er faren for såkalt negativ stemmevekting, og det er da også dette forfatningsdomstolen har bedt om at det ryddes opp i. Det har nemlig forekommet at et parti ville oppnådd flere mandater i parlamentet dersom det hadde fått færre stemmer på en av sine delstatslister (altså andrestemmer).

Grunnen til dette ligger delvis i at et parti beholder alle sine direktemandater selv om dette antallet skulle overstige antallet representanter partiets relative andel av andrestemmene tilsier. Slik kan Forbundsdagen få flere enn 598 representanter. Ved valget i 2009 oppnådde CDU/CSU 24 slike ekstramandater (Überhangmandate), det vil si at det tyske parlamentet for tida har 622 representanter.

Den andre indirekte årsaken til at negativ stemmevekting kan forekomme, er at en del av mandatene som oppnås gjennom velgernes andrestemmer, fordeles etter samkjøring på forbundsnivå. Det er denne nasjonale koordineringen av andrestemmene regjeringspartiene nå er blitt enige om å avskaffe. Ved framtidige valg skal derfor hver delstat bli tildelt et bestemt antall representanter, som partiene kjemper om - slik vi kjenner det fra norske stortingsvalg, der hvert fylke disponerer over et visst antall madater.      

Kritikere peker på at den foreslåtte endringen i valgloven ikke helt eliminerer muligheten for negativ stemmevekting. Et mer effektivt tiltak ville være å avskaffe muligheten for ekstramandater, slik sosialdemokratene (SPD) og De grønne går inn for. Men siden det er de konservative regjeringspartiene som her profiterer mest (i gjeldende valgperiode altså utelukkende), var dette ikke å forvente.

Noe av grunnen til at det har tatt så lang tid å komme opp med et forslag til endring, er interne stridigheter i regjeringen. Fridemokratene (FDP), den lille koalisjonspartneren som på meningsmålingene ligger farlig nær sperregrensen på fem prosent, er blant partiene som profiterer på en samordning av stemmene på forbundsnivå. For å imøtekomme FDP ligger det i forslaget at de såkalte reststemmene skal samordnes, dvs. de (andre)stemmene som er gitt til et parti uten at det holdt til et mandat i vedkommende delstat.        

Valgordningen er et viktig anliggende i et demoktarisk land, men paradoksalt nok viser det seg vanskelig å rette opp i åpenbare skjevheter. Det har vi også sett i hjemlig norsk debatt om valsystemet.  Kommer det likevel til forandringer, blir det gjerne et lappverk, eller, som SPDs Thomas Oppermann kaller Merkel-regjeringens foreslåtte endringer, en "mager nødkonstruksjon".