Follow by Email

mandag 30. mai 2011

Merkels vinglete vei mot et regjeringsprosjekt

I en interessant Aftenposten-artikkel (23.5.11; se bilde til venstre) under vignetten "Signert" setter Stein Ringen, sosiologiprofessor i Lillehammer og Oxford, Angela Merkels utøvelse av sitt kanslerembete i et interessant perspektiv.
Ringen framhever at (Vest-)Tyskland etter andre verdenskrig har vært velsignet med "en ubrutt rekke av sterke og kloke ledere: Adenauer, Erhard, Kiesinger, Brandt, Schmidt, Kohl og Schröder".

Ifølge Ringen bryter Angela Merkel denne tradisjonen og setter spørsmålstegn ved hennes dømmekraft. Hun har "vinglet ubehjelpelig i atomkraftspørsmålet" og gitt etter for populistiske krav om stenging av kjernekraftverk etter ulykken i Fukushima, hun var "nølende med å bidra til nødvendige økonomiske redningspakker i Europa" og "ble stående utenfor den allierte intervensjonen i Libya".

Bundeskanzlerin Angela Merkel
Forbundskansler Angela (foto: dapd)














Spiegel Online spør likeledes i en artikkel (27.5.11): "Hva er egentlig Merkels misjon?" Det vises til meningsmålinger som viser at mindre enn en tredel av tyskerne er fornøyd med Merkel-regjeringens arbeid. Etter snart to år ved makten har den konservativ-liberale regjeringen ikke funnet en klar linje, ikke noe posjekt.

I denne situasjonen lanserer nettstedet forsvarsminister Thomas de Maizière som en mulig arvtaker til Merkel. Han har en helt annen skår på popularitetsskalaen, idet om lag 60 prosent mener han gjør et godt arbeid som minister. De Maizière har, som Merkel, sin bakgrunn fra DDR, og har sittet som forsvarsminister i mindre enn tre måneder. Han overtok en havarert plan for reform av forsvaret etter Karl-Theodor zu Guttenberg, som måtte gå av etter en plagiatsaffære. Med en del justeringer iverksetter nå de Maizière reformen. Han representerer på mange måter det tradisjonelle CDU, er prinsippfast uten å framstå som krampaktig, og han betegner seg som patriot uten å rødme. Dermed besitter han egenskaper mange savner hos Merkel, noe som åpenbart slår godt an hos velgerne.

Nå kan Merkel-regjeringen likevel ha funnet et prosjekt: Vedtaket i regjeringen natt til mandag om å legge ned alle de 17 tyske atomkraftverkene fra 2022, har vakt internasjonal oppsikt. Denne beslutningen vil påvirke framtidig bruk av kjernekraft i alle land, og ikke alle er like begeistret. Franskmennene får 80 av sin strømforsyning fra kjernekraft og er dermed i en helt annen posisjon enn tyskerne, som tross alt bare får 22 prosent av elekrisiteten fra atomkraftverkene.

Men betenkningene overskygges likevel av det håpet mange har om at tyskernes nedleggingsvedtak kan få fart på utvikling og bruk av alternative energikilder. Skjer det, er Merkels vingling aldri så gal at den ikke er godt for noe. Og, kunne man tilføye, godt for noe svært viktig.

onsdag 25. mai 2011

SPD: Lang kamp om kanslerkandidatur

Det er over to år til neste valg til ny forbundsdag, men spekulasjonene og kampen om hvem som blir sosialdemokratenes kanslerkandidat, er allerede godt i gang. At SPD har gjort det godt i flere delstatsvalg - Baden-Württemberg, Hamburg og nå sist søndag i Bremen - gjør ikke interessen mindre.

Kampen står mellom tre menn: Sigmar Gabriel, som har ledet partiet siden katastrofevalget i 2009. Da fikk SPD bare 23 prosent av stemmene, mindre enn noen gang tidligere. Frank-Walter Steinmeier, utenriksminister i storkoalisjonen med Merkels CDU 2005-09, kanslerkandidat i 2009 og nå parlamentarisk leder. Peer Steinbrück, finansminister i storkoalisjonen og tidligere regjeringssjef i den største delstaten, Nordrhein-Westfalen. Steinbrück har fått mye av æren for at Tyskland kom såpass godt ut av finanskrisa.

Sigmar Gabriel
SPD-leder Sigmar Gabriel (Foto: Florian Jaenicke, spd.de)















Kampen mellom de tre vil i liten grad være en kamp mellom ulike fløyer i SPD. Alle tre er mer pragmatikere enn ideologer og kan plasseres i sentrum eller til høyre i partiet. De tilhører alle den såkalte Seeheimer-kretsen, som organiserer de høyreorienterte sosialdemokratene, og som møtes jevnlig.

Partileder Gabriel, som det ble stilt høye forventninger til etter valgfiaskoen i 2009, har ikke innfridd. Han er et oppkomme av ideer og kan fôre mediene med flere friske utspill på en og samme dag, men han er mindre flink til å hente ballene trygt ned igjen. Dette gjør ham litt useriøs i manges øyne og får folk til å tvile på om han er rette mann for å ta partiet opp til gamle høyder. Som miljøvernminister i storkoalisjonen 2005-09 hadde Gabriel langt større suksess og høstet anerkjennelse selv fra politiske motstandere. Han ble garantisten for at den rød-grønne regjeringens vedtak fra 2001 om gradvis avvikling av atomkraft også ble en del av den Merkel-ledede koalisjonens politikk. Gabriel inntok en ledende rolle i oppfølgingen av Kyoto-avtalen og sørget for at klimapolitikken kom høyt på dagsordenen da tyskerne var vertskap for G8-møtet i juni 2007. Det var utvilsomt suksessen som miljøvernminister som banet veien for Sigmar Gabriel som SPD-leder. Nå er han omstridt, ikke minst innad i SPD, og er, selv som partileder, ingen selvsagt kanslerkandidat. Men Gabriel er bare 51 år, og muligens ser han sin karriere i et lengre perspektiv, siden han har tid til å vente på en ny mulighet ved et seinere valg.

Tid til å vente på at nye anledninger byr seg har derimot ikke 64-årige Peer Steinbrück. For kort tid siden lanserte Steinbrück seg selv som kanslerkandidat. Da pådro han seg vrede fra mange i partiet, ikke minst fra Andrea Nahles, generalsekretær i SPD og hjemmehørende på partiets venstre fløy. Steinbrücks selvlansering skjedde på en finurlig måte, da han ramset opp alle de egenskaper en SPD-kanslerkandidat bør ha - og de var til forveksling identiske med de kvalitetene Steinbrück er kjent for å inneha (økonomisk kompetent, handlingskraftig etc.). Den pragmatiske Steinbrück er imidlertid uspiselig ikke bare for den venstre fløyen i eget parti, men også for De grønne, som SPD nesten uansett er henvist til som framtidig koalisjonspartner. Mye tyder på at Steinbrücks utspill var en godt timet prøveballong fra en politisk ringrev. I bevisstheten om at han har alt å vinne, ville han på denne måten lodde den partiinterne stemningen. Men mye uventet skal skje før Peer Steinbrück går inn i valgkampen i 2013 som SPDs kanslerkandidat.

Frank-Walter Steinmeier kan, med sine 55 år, heller ikke gamble for mye på at det vil dukke opp nye sjanser seinere. Mot Steinmeier taler at han var kanslerkandidat i 2009, og taperstempelet kan det bli vanskelig å kvitte seg med. Steinmeiers har gjort karriere som en av tidligere forbundskansler Gerhard Schröders (1998-2005) nærmeste medarbeidere. Han var arkitekten bak Schröders store politiske prosjekt, Agenda 2010. Det var en storstilt omlegging av den tyske velferdsstaten, som etterhvert hadde blitt for sjenerøs og dermed for dyr. Den mest merkbare endringen er at perioden der man kunne motta arbeidsledighetstrygd, ble redusert fra to til ett år. Deretter venter sosialtrygd, den såkalte Hartz IV, og det med satser som gir mottakerne fint lite mer enn et eksistensminimum. For brede velgergrupper som daglig føler resultatet av denne reformen på kroppen, framstår Steinmeier derfor som en lite attraktiv kanslerkandidat. Det må partiet ta med i beregningen når valget skal gjøres. Til Steinmeiers fordel taler at han er en habil taler. Det viste han ikke minst etter valgnederlaget for to år siden. Til tross for det elendige resultatet klarte han å tilrive seg vervet som parlamentarisk leder for partiet. Det viser at han, til tross for sin milde form, også har maktinstinkt. Derfor blir han en mann å regne med.

Andre mulige kandidater enn disse tre kan naturligvis dukke opp. For eksempel nevnes Berlins populære regjerende borgermester Klaus Wowereit (57) som et mulig navn. Han hører hjemme på SPDs venstre fløy. Spørsmålet er om partiet våger å gå til valg med en venstreorientert kanslerkandidat. Erfaringene tilsier at moderate sosialdemokrater samler flest stemmer. 

Tautrekkingen er altså i gang, til tross for at valget ligger mer enn to år fram i tid. Valgdagen er ikke engang fastsatt. Men siden tyskerne tradisjonelt velger på en søndag i andre halvdel av september, blir valgdagen etter all sannsynlighet den 15. eller 22. september 2013.

Fram til da kan mye skje, og valget av kanslerkandidat i det tradisjonsrike partiet som i 2013 kan feire sitt 150-årsjubileum, vil følges med stor interesse. Siste trekk er SPD-leder Sigmar Gabriels forslag om å velge framtidig leder ved uravstemning, der også ikke-partimedlemmer kan delta. Forslaget om denne typen "primærvalg" etter amerikansk mønster begeistrer langt fra alle i partiet, noe som omtales i mange medier, bl.a. i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung.  

mandag 23. mai 2011

Rød-grønn knockout i Bremen

I går, søndag 22. mai, gikk velgerne i byene Bremen og Bremerhaven til urnene for å velge ny delstatsforsamling ("Bürgerschaft"). Resultatet er en stor suksess for sosialdemokratene (SPD) og De grønne, som med henholdsvis 38 og 22 prosent av stemmene kan regjere videre med bekvemt flertall. Jens Böhnrsen fra SPD fortsetter dermed som president for delstatsforsamlingen (Senatet) og som borgermester.  


Der alte und vermutlich neue Landesvater von Bremen, Jens Böhrnsen, wird nach den ersten Prognosen beglückwünscht
Sosialdemokraten Jens Böhrnsen fortsetter som borgermester i Bremen etter valget. (Foto:
 















Til sammen utgjør de to byene, som ligger fem-seks mil fra hverandre, landets minste delstat. Bremen er, ved siden av Hamburg og Berlin en av de tre byene som har status som delstater. Denne minste av alle delstatene (knapt 700 000 innbyggere) er samtidig også den som sliter mest økonomisk. Målt per innbygger ligger Bremen på gjeldstoppen. Andelen innbyggere på sosialtrygd er også svært høy. Som handels- og skipsfartsby har Bremen også mange rike, men de bor ofte utenom bygrensene og skatter til nabodelstaten Niedersachsen.

For det konservative CDU, forbundskansler Angela Merkels parti, var valget en stor nedtur. Med bare rundt 20 prosent er partiet nå mindre enn De grønne. Enda mer katastrofalt er valgresultatet for Det fridemokratiske FDP, som er CDUs koalisjonspartner i den nasjonale regjeringen. Med bare rundt 2,5 prosent av stemmene kom ikke partiet engang inn i delstatsforsamlingen (sperregrensen er på fem prosent). Det er dårlige nyheter for Merkel-regjeringen. Tidligere i år gjorde sosialdemokratene et brakvalg i Hamburg og styrer nå der med absolutt flertall.

Det venstreradikale partiet Die Linke, som har hatt vanskeligheter med å få fotfeste i de vestlige delstatene, gjorde, med over seks prosent av stemmene, et godt valg. Også protestbevegelsen "Borgere i sinne" ser ut til å klare sperregrensen. Men den største av alle protestgrupper var hjemmesitterne. Valgdeltakelsen ligger på rekordlave 54 prosent, til tross for at denne gangen fikk også 16- og 17-åringene stemme.

Neste valg til Forbundsdagen er i 2013. Konservative og fridemokrater gjør det dårlig i delstatsvalg etter delstatsvalg. Det vi nå ser, kan være begynnelsen på slutten for Merkel-æraen.

torsdag 19. mai 2011

Philipp Rösler: Ny FDP-leder og visekansler

Sist helg holdt Det fridemokratiske partiet (FDP), som er partner i den Merkel-ledede regjeringskoalisjonen, landsmøte i østersjøbyen Rostock. Det viktigste punktet på agendaen var valg av ny leder. Guido Westerwelle måtte gå, det var avgjort for lenge siden. Like klart var det at Philipp Rösler, næringsminister i regjeringen, ville bli ny FDP-leder.


Neuer FDP-Chef Rösler: Suche nach dem richtigen Kurs
Philipp Rösler, ny leder for Fridemokratene og ny tysk visekansler

Guido Westerwelle er tysk utenriksminister og beholder ministerposten - iallfall inntil videre. At han nå må gi fra seg vervet som visekansler - nettopp til den nye FDP-lederen Philipp Rösler - viser hvor svekket hans posisjon er. Fridemokratene har fått gjennomslag for svært få av sine saker siden de gikk i koalisjon med Merkels konservative CDU/CSU etter valget i september 2009.

Fanesaken for FDP er skattelette og bedre vilkår for "små og mellomstore bedrifter". I den nydannede regjeringen ble det med noen stunt, som falt uheldig ut i den tyske opinionen. For eksempel ble momsen på hotellovernattinger halvert. FDP har alltid hatt ord på seg for å være et parti for de bedrestilte, og slike vedtak bekreftet det inntrykket mange hadde av partiet.

Rösler, som er bare 38 år, representerer også et generasjonsskifte hos Fridemokratene. Mens Westerwelle har likt seg i rampelyset, har Rösler en heller beskjeden framtoning. Men han har ry på seg for å være hardtarbeidende, noe hans raske karrière helt til topps i FDP også viser. Philipp Rösler, som er utdannet lege og inntil nylig var helseminister i regjeringen, er født i Vietnam og ble adoptert av et tysk ektepar da han var ni måneder gammel.

Landsmøtet gav ikke klare svar på i hvilken retning FDP nå går. Én sak Rösler ønsker å profilere seg på, er sterkere personvern i ei tid der den utfordres fra mange hold. I FDP er vern om individets integritet tradisjonelt en av kjernesakene, men har kommet i skyggen for de økonomiske temaene under Westerwelles tiårige lederskap. Rösler ønsker også å bidra til å tilrettelegge hverdagen bedre for barnefamilier der begge foreldrene er i arbeid. Videre retter han oppmerksomheten mot dem som får ekstra arbeidsbelastninger ved at de pleier sine gamle foreldre og andre nære slektninger.

"Sprechen Sie Deutsch, Herr Solbakken?"

Slik er overskriften i et flere siders oppslag (VG 16.5.) der det handler om Ståle Solbakkens nye jobb som trener i den tyske storklubben FC Köln.

Det er en stor nyhet at en nordmann for første gang blir trener for et lag i den tyske eliteserien. Der er også interessant å observere hvor mye spalteplass både tysk og norsk presse vier spørsmålet om språkferdigheter.


(Foto: VG)













Solbakken kan ennå lite tysk, men åpner klokt nok den godt besøkte pressekonferansen med en enkel tysk setning ("Ich heiße Ståle Solbakken"). Videre gjør han det klart at når han starter trenergjerningen i juli, stiller han selvfølgelig med langt bedre tyskkunnskaper.

Solbakkens sjarmerende opptreden foran kravstore journalister og fotballtilhengere i Köln har gitt ham en god start. Dette skyldes ikke minst at han, tross sin høyst rustne tysk, viser at han tar språket på alvor. Språk er redskap, men også symbolbærer. Solbakken vet at skal han lykkes med den utfordrende oppgaven, må han simpelthen lære seg tysk. Like viktig: Den som lærer vertslandets språk og kultur, kommuniserer ydmykhet og respekt – og får mangfold igjen.

Her i landet har andre fremmedspråk enn engelsk i noen år slitt med å få nok interesserte elever og studenter. Spansk har riktignok hatt en gledelig høy opp­slut­ning, mens de før så "store" fremmedspråkene tysk og fransk har vært nede i en bølgedal. Nå ser vi imidlertid tegn på at trenden kan ha snudd. Bevisstheten om at engelsk tross alt ikke alltid er nok, synes å øke. Store avisoppslag med vekt på det språklige, som dem vi har sett i forbindelse med Solbakkens ansettelse som trener i Köln, ville vi neppe hatt for bare få år siden. 

Tyskland er blitt et populært reisemål. Landet framstår med et vennligere ansikt. Mange drar til Berlin, Europas mest spennende by, men også andre deler av landet trekker tilreisende for kortere eller lengre opphold. Kanskje var Fotball-VM i 2006 det avgjørende vendepunktet, da den inkluderende folkefesten ble formidlet til en milliard TV-seere.

Tysk språk, litteratur og kultur er simpelthen i ferd med å bli "kult". Vi ser det på søkertallene til tyskstudiet ved UiA, men vi har plass til flere.

Trenerjobb i Bundesliga kan vi ikke garantere. Derimot kan vi love et framtidsrettet og variert studium som formidler kunnskaper arbeidslivet etterspør. Velkommen!

(Også trykket som debattinnlegg, Fædrelandsvennen, 21.5.11 og Agderposten, 26.5.11)