Det er over to år til neste valg til ny forbundsdag, men spekulasjonene og kampen om hvem som blir sosialdemokratenes kanslerkandidat, er allerede godt i gang. At SPD har gjort det godt i flere delstatsvalg - Baden-Württemberg, Hamburg og nå sist søndag i Bremen - gjør ikke interessen mindre.
Kampen står mellom tre menn: Sigmar Gabriel, som har ledet partiet siden katastrofevalget i 2009. Da fikk SPD bare 23 prosent av stemmene, mindre enn noen gang tidligere. Frank-Walter Steinmeier, utenriksminister i storkoalisjonen med Merkels CDU 2005-09, kanslerkandidat i 2009 og nå parlamentarisk leder. Peer Steinbrück, finansminister i storkoalisjonen og tidligere regjeringssjef i den største delstaten, Nordrhein-Westfalen. Steinbrück har fått mye av æren for at Tyskland kom såpass godt ut av finanskrisa.
 |
SPD-leder Sigmar Gabriel (Foto: Florian Jaenicke, spd.de) |
Kampen mellom de tre vil i liten grad være en kamp mellom ulike fløyer i SPD. Alle tre er mer pragmatikere enn ideologer og kan plasseres i sentrum eller til høyre i partiet. De tilhører alle den såkalte Seeheimer-kretsen, som organiserer de høyreorienterte sosialdemokratene, og som møtes jevnlig.
Partileder Gabriel, som det ble stilt høye forventninger til etter valgfiaskoen i 2009, har ikke innfridd. Han er et oppkomme av ideer og kan fôre mediene med flere friske utspill på en og samme dag, men han er mindre flink til å hente ballene trygt ned igjen. Dette gjør ham litt useriøs i manges øyne og får folk til å tvile på om han er rette mann for å ta partiet opp til gamle høyder. Som miljøvernminister i storkoalisjonen 2005-09 hadde Gabriel langt større suksess og høstet anerkjennelse selv fra politiske motstandere. Han ble garantisten for at den rød-grønne regjeringens vedtak fra 2001 om gradvis avvikling av atomkraft også ble en del av den Merkel-ledede koalisjonens politikk. Gabriel inntok en ledende rolle i oppfølgingen av Kyoto-avtalen og sørget for at klimapolitikken kom høyt på dagsordenen da tyskerne var vertskap for G8-møtet i juni 2007. Det var utvilsomt suksessen som miljøvernminister som banet veien for Sigmar Gabriel som SPD-leder. Nå er han omstridt, ikke minst innad i SPD, og er, selv som partileder, ingen selvsagt kanslerkandidat. Men Gabriel er bare 51 år, og muligens ser han sin karriere i et lengre perspektiv, siden han har tid til å vente på en ny mulighet ved et seinere valg.
Tid til å vente på at nye anledninger byr seg har derimot ikke 64-årige Peer Steinbrück. For kort tid siden lanserte Steinbrück seg selv som kanslerkandidat. Da pådro han seg vrede fra mange i partiet, ikke minst fra Andrea Nahles, generalsekretær i SPD og hjemmehørende på partiets venstre fløy. Steinbrücks selvlansering skjedde på en finurlig måte, da han ramset opp alle de egenskaper en SPD-kanslerkandidat bør ha - og de var til forveksling identiske med de kvalitetene Steinbrück er kjent for å inneha (økonomisk kompetent, handlingskraftig etc.). Den pragmatiske Steinbrück er imidlertid uspiselig ikke bare for den venstre fløyen i eget parti, men også for De grønne, som SPD nesten uansett er henvist til som framtidig koalisjonspartner. Mye tyder på at Steinbrücks utspill var en godt timet prøveballong fra en politisk ringrev. I bevisstheten om at han har alt å vinne, ville han på denne måten lodde den partiinterne stemningen. Men mye uventet skal skje før Peer Steinbrück går inn i valgkampen i 2013 som SPDs kanslerkandidat.
Frank-Walter Steinmeier kan, med sine 55 år, heller ikke gamble for mye på at det vil dukke opp nye sjanser seinere. Mot Steinmeier taler at han var kanslerkandidat i 2009, og taperstempelet kan det bli vanskelig å kvitte seg med. Steinmeiers har gjort karriere som en av tidligere forbundskansler Gerhard Schröders (1998-2005) nærmeste medarbeidere. Han var arkitekten bak Schröders store politiske prosjekt, Agenda 2010. Det var en storstilt omlegging av den tyske velferdsstaten, som etterhvert hadde blitt for sjenerøs og dermed for dyr. Den mest merkbare endringen er at perioden der man kunne motta arbeidsledighetstrygd, ble redusert fra to til ett år. Deretter venter sosialtrygd, den såkalte Hartz IV, og det med satser som gir mottakerne fint lite mer enn et eksistensminimum. For brede velgergrupper som daglig føler resultatet av denne reformen på kroppen, framstår Steinmeier derfor som en lite attraktiv kanslerkandidat. Det må partiet ta med i beregningen når valget skal gjøres. Til Steinmeiers fordel taler at han er en habil taler. Det viste han ikke minst etter valgnederlaget for to år siden. Til tross for det elendige resultatet klarte han å tilrive seg vervet som parlamentarisk leder for partiet. Det viser at han, til tross for sin milde form, også har maktinstinkt. Derfor blir han en mann å regne med.
Andre mulige kandidater enn disse tre kan naturligvis dukke opp. For eksempel nevnes Berlins populære regjerende borgermester Klaus Wowereit (57) som et mulig navn. Han hører hjemme på SPDs venstre fløy. Spørsmålet er om partiet våger å gå til valg med en venstreorientert kanslerkandidat. Erfaringene tilsier at moderate sosialdemokrater samler flest stemmer.
Tautrekkingen er altså i gang, til tross for at valget ligger mer enn to år fram i tid. Valgdagen er ikke engang fastsatt. Men siden tyskerne tradisjonelt velger på en søndag i andre halvdel av september, blir valgdagen etter all sannsynlighet den 15. eller 22. september 2013.
Fram til da kan mye skje, og valget av kanslerkandidat i det tradisjonsrike partiet som i 2013 kan feire sitt 150-årsjubileum, vil følges med stor interesse. Siste trekk er SPD-leder Sigmar Gabriels forslag om å velge framtidig leder ved uravstemning, der også ikke-partimedlemmer kan delta. Forslaget om denne typen "primærvalg" etter amerikansk mønster begeistrer langt fra alle i partiet, noe som omtales i mange medier, bl.a. i en
artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung.
