I den hjemlige debatten om omlegging til fornybar energi peker mange på Tyskland som forbilde.
For eksempel Elisabeth Kaski, nestleder i miljøstiftelsen Zero, som skriver at "Tysklands satsing på solenergi har gitt billig fornybar energi som konkurrerer ut fossile brensler" (bt.no, 20.9.13). I virkeligheten er det tyske energiprosjektet svært omstridt, og det er påfallende hvor liten oppmerksomhet norske medier vier den heftige debatten i Tyskland.
Et av mange underlige utslag av omleggingen er at det siden gjenforeningen av de to tyske stater i 1990 aldri har blitt produsert mer strøm av brunkull enn nå – i 2013 svimlende 160 milliarder kilowattimer. Brunkull, som er den mest forurensende av alle energikilder, utvinnes i dagbrudd, noe som medfører at innbyggere fordrives fra sine hjem og hele landskaper raseres. Brun- og steinkull står nå for halvparten av strømproduksjonen i Tyskland, og tendensen er faktisk stigende.
I år 2000, under den rød-grønne regjeringen ledet av sosialdemokraten Gerhard Schröder, vedtok Forbundsdagen en oppsiktsvekkende ambisiøs lov om utbygging og innfasing av fornybar energi (EEG). Hvordan har man, halvannet tiår seinere, kunnet havne i et slikt uføre?
Fra én side sett virker omleggingen riktig så vellykket: Hver fjerde kilowattime utvinnes i dag fra vind, sol og biogass. Utfordringen er da å supplere med så rene energiformer som mulig i de periodene hvor vinden ikke blåser og sola ikke skinner. Strøm fra gasskraftverk, som forurenser betydelig mindre enn kullkraft, skulle etter planen dekke en betydelig del av dette behovet. Problemet er at strøm fra gass nå er hele tre ganger dyrere enn elektrisitet produsert av kull. Merkel-regjeringens beslutning etter Fukushima-ulykken i 2011 om gradvis avvikling av atomkraftverkene bare økte behovet for slik supplerende energi. Når også de europeiske miljøsertifikatene, som skulle sikre at forurenser betaler, går for spottpris etter bank- og finanskrisen, er dette nå rått parti i favør av kull. En av de norske politikerne som erkjenner dette problemet, er Jonas Gahr Støre. I sin nylig utgitte bok "I bevegelse" omtaler han (s. 290) den lave kullprisen som et "hovedproblem av dimensjoner".
Omlegging til fornybare energikilder koster – hele 20 milliarder euro i året – og det er den jevne tyske borger som får svi mest på pungen. Særlig merkes det på strømregningen, der den vanlige forbruker kreves for et tillegg på hele seks cent, altså ca. 50 øre, for hver forbrukte kilowattime. Dette gjør omleggingen upopulær blant folk flest. Harmen blir ikke mindre av at industrien, i særlig grad den energiintensive, langt på vei skjermes fra denne ekstraavgiften. Dette til tross for at energiutgiftene i gjennomsnitt utgjør bare om lag to prosent av bedriftenes totale kostnader (mens det tilsvarende prosenttallet for personalkostnader er hele 17,5). Næringslivets manglende deltakelse i denne storstilte samfunnsdugnaden betyr fem milliarder euro i tapte statlige inntekter. Hadde industrien bidratt på linje med private strømkunder, ville forbrukernes ekstraavgifter blitt redusert med en tredel. En revidert versjon av EEG-loven, som trådte i kraft 1. august i år, bøter ikke på dette, idet den langt på vei viderefører industriens privilegier.
Skjevfordelingen forsterkes ytterligere ved at enkeltpersoner som fra før har en privilegert posisjon, tjener stort på reformen. Det gjelder særlig eiere av eneboliger med solcellepanel montert på hustakene. I et land der mer enn halvparten av husstandene bor i leid bolig, og bare rundt hver fjerde husholdning i egen enebolig, gir dette reformen en ekstra sosial slagside. Sammen med de nevnte industriprivilegiene er kjøp av strøm fra private solcellepaneler blant de aller viktigste grunnene til at energiprosjektet koster den tyske stat så dyrt. Alle er nå enige om at myndighetene var for rause tidlig i omleggingen: For eksempel innkasserer den som monterte solcellepanel i 2004, nesten fem kroner for hver kilowattime som ledes inn på strømnettet – og det helt fram til 2024.
Som i Norge står ulike miljøinteresser mot hverandre i utbyggingen av alternative energikilder, og i særlig grad gjelder det i utbyggingen av vindkraft. I et så tett befolket land som Tyskland er det umåtelig upopulært når massiv utbygging av vindmøller fører til at sårt tiltrengte rekreasjonsområder går tapt. Andre ergrer seg over at nattesøvnen ødelegges av støy fra vindmøllene. Frontene står også steilt mot hverandre i synet på produksjon av biogass, som myndighetene subsidierer i stor stil. Mange finner det meningsløst å bruke fullverdige landbruksprodukter, hovedsakelig mais, til energiproduksjon. I tillegg kommer at den høye prisen myndighetene betaler for biogass, driver salgs- og leieprisene på jordbruksland i været. Dette går særlig ut over det fra før sårbare økologiske landbruket, som i høyere grad enn det konvensjonelle strever med å være økonomisk lønnsomt.
Årets reform av EEG-loven skulle bøte på den åpenbare sosiale skjevfordelingen av utgiftene, og dessuten imøtekomme en klage fra EU-kommisjonen, som mente subsidiene til industrien var konkurransevridende. Når reformen førte til bare mindre endringer, skyldes det sterke lobbygrupper og kristeligdemokratenes tradisjonelle næringslivsvennlige innstilling. Uansett var dette enda en tapt mulighet til å oppnå den jevne tyskers aksept for energiprosjektet.
Sigmar Gabriel, nærings- og energiminister i storkoalisjonen mellom Angela Merkels CDU, det bayerske CSU og sosialdemokratene, rettferdiggjør det hele slik: "Hva hjelper det en husholdning om strømkostnadene synker med 20, 30 eller 40 euro, mens hundretusener av industriarbeidsplasser går tapt?" Gabriel har utvilsomt et poeng, men det løser ikke problemet med omleggingsprosjektets manglende legitimitet i befolkningen. Skal en slikt prosjekt lykkes, må folk flest spille på lag og bidra helhjertet. Inntil det skjer, gjør andre land best i finne andre energiforbilder enn Tyskland å orientere seg etter.
(Publisert i Dagsavisen Nye meninger, 8. oktober 2014; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/oleletnes/)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar