Tysk valg: Mer Merkel?

Tysk valg: Mer Merkel?

Et samarbeid mellom Merkel og De grønne skal ikke helt utelukkes. De grønne har blitt et parti for etablerte verdikonservative middelklassevelgere, og likheten med CDU er stadig mer slående.



Foto: (Armin Linnartz http://www.cducsu.de/)

 

22. mars er det et halvt år til tyskerne går til valg. Forbundskansler Angela Merkel har siden høsten 2009 ledet koalisjonen av sitt eget kristeligdemokratiske parti (CDU), det bayerske CSU samt fridemokratene (FDP) og går til valg på å fortsette dette samarbeidet. Sosialdemokratene (SPD), med sin kanslerkandidat Peer Steinbrück i spissen, og De grønne, sikter mot en rød-grønn regjering, som i 1998-2005, den gang ledet av Gerhard Schröder (SPD).

Tyske nasjonale valg får lite oppmerksomhet i norske media, på tross av den avgjørende rollen Tyskland spiller for hvordan Europa skal håndtere de store finansielle utfordringene, at Tyskland er Europas desidert største språk og at Norge og Tyskland er nært knyttet sammen kulturelt og økonomisk.
Om ikke interessen for det kommende forbundsdagsvalget i vårt land er overveldende, vil mennesker i store deler av Europa se i spenning til Berlin når stemmene telles opp. SPD og De grønne ønsker å binde EU sterkere sammen også økonomisk, slik at medlemslandene hefter mer solidarisk enn i dag for unionens samlede økonomiske forpliktelser. Mang en europeer som kjenner krisa på kroppen, vil derfor hilse et regjeringsskifte i Tyskland velkommen. Blant tyske velgere flest er imidlertid økte forpliktelser lite populært. Derfor vil opposisjonen unngå at dette blir en valgkampsak.
Sjelden har et tysk valg vært mer åpent.

For mange europeere er Merkel, mer eller mindre fortjent, selve personifiseringen av de harde sparetiltakene de nå lider under. Dette til tross for at ingen EU-land har bidratt mer enn Tyskland til å løse krisa. SPD og De grønne har stort sett stilt seg bak disse milliardbevilgningene. Kritikken fra opposisjonen mot Merkel har gått på at hjelpen har kommet for seint, og dermed blitt mye dyrere. Når Merkel har nølt med å anbefale store pengeoverføringer, er det av hensyn til opinionen. Merkel forbindes underlig nok med en restriktiv holdning i europolitikken og ligger ikke minst derfor øverst på alle popularitetsmålinger. At Merkel likevel, etter en tid, har åpnet pengesekken, synes velgerne å ha tilgitt – eller glemt.

Et halvt år før valget viser meningsmålingene at verken de sittende regjeringspartiene eller alliansen av SPD og De grønne har flertall. Tyskland har ingen tradisjon for mindretallsregjeringer, så dersom dette blir valgresultatet, er det nødvendig med andre koalisjoner. En nærliggende løsning er da et samarbeid mellom Merkels CDU/CSU og sosialdemokratene, kjent under betegnelsen "storkoalisjon", slik tilfellet var i 1966-69 og 2005-09. Dette er imidlertid en nødløsning for begge parter – aller mest for SPD, som i så fall helst må innfinne seg med fire nye år med Merkel som kansler.

SPD og De grønne har i dag flertall på meningsmålingene sammen med venstrepartiet Die Linke, men et samarbeid avvises kategorisk av de to førstnevnte, mest på grunn av Die Linkes forbindelser bakover til det statsbærende partiet (SED) i det tidligere DDR. Derimot skal ikke et samarbeid mellom Merkel og De grønne helt utelukkes. De grønne har blitt et parti for etablerte verdikonservative middelklassevelgere, og likheten med CDU er stadig mer slående.
Slik det ser ut i dag, vil sosialpolitiske saker dominere i valgkampen. Særlig gjelder dette innføring av minstelønn, økning av de laveste pensjonene, regulering av husleieprisene og endring av skattepolitikken. Dette er jo tradisjonelle sosialdemokratiske hjertesaker, men deler av CDU, med Merkel selv og sosial- og arbeidsminister Ursula von der Leyen i spissen, har mange innspill rundt de samme sakene. Merkels åpenbare strategi er såkalt asymmetrisk mobilisering, altså å innta utfordrernes kjernetemaer og slik frata opposisjonen sakene der den skulle utgjøre et alternativ til den sittende regjering. En slik strategi ser vi også i spørsmål som begrensning av lederlønninger, homofiles rett til adopsjon og finansiell likestilling for homofile partnerskap – selv om Merkel her har betydelig motstand i eget parti.

Nettopp i sosialpolitikken har sosialdemokratene imidlertid et forklaringsproblem. De utfordringene som nå er blitt påtrengende, er i høy grad en følge av Schröder-regjeringens store prosjekt Agenda 2010, som liberaliserte arbeidsmarkedet, dempet og differensierte lønnsnivået, reduserte utbetaling av arbeidsledighetstrygd fra to til ett år og la opp til gradvis økning av pensjonsalderen. Når det nå er åpenbart at det må gjøres endringer for å bedre lønns- og pensjonsbetingelsene for brede grupper, frontes dette delvis av et mannskap som sto bak Agenda 2010. SPDs parlamentariske leder Frank-Walter Steinmeier var som Schröders stabssjef sågar selve arkitekten bak reformen. Kanslerkandidat Peer Steinbrück, også godt plassert på partiets høyre fløy, må derfor kjempe hardt for å framstå som troverdig.

Med bare rundt 25 prosent oppslutning er sosialdemokratene mer enn noen avhengig av å komme på offensiven. Men valgkampen har fått en dårlig start for partiet. Steinbrücks dyktighet trekker ingen i tvil – som finansminister under Merkel (2005-2009) høstet han stor anerkjennelse for sin håndtering av bank- og finanskrisa. Rollen som kanslerkandidat har han større problemer med å finne seg til rette i. Særlig kan han framstå som lite folkelig. Som etterspurt foredragsholder hadde Steinbrück hatt millioninntekter etter at han gikk av som finansminister. Det passer dårlig for et parti som vil redusere fattigdom og begrense lederlønninger.

Hvordan ender så dette? Sjelden har et tysk valg vært mer åpent. Det sikreste tipset er at den nåværende koalisjonen igjen oppnår flertall. Samarbeidet mellom Merkel og fridemokratene har riktignok vært elendig i hele valgperioden. FDP ønsket skattelettelse, og det passet dårlig i en krisetid. Partiet raste på meningsmålingene til under sperregrensen, og utenriksminister Guido Westerwelle måtte overlate både partileder- og visekanslervervet til den unge Philipp Rösler. Elendigheten fortsatte, helt til et overraskende godt valgresultat i den viktige delstaten Niedersachsen i januar i år skapte ny optimisme.

Merkel på sin side har før vist at hun kan overraske, og hennes drømmer går kanskje i en annen retning enn mer av det samme: Kanskje er tida moden for en konservativ-grønn allianse?

(Publisert i Fædrelandsvennen 19.3.13;
http://www.fvn.no/mening/synspunkt/Tysk-valg-Mer-Merkel-2380174.html)