tirsdag 21. oktober 2014

Mot rød-rød-grønn regjering


Et tabu er i ferd med å brytes i tysk politikk: Sosialdemokratene – som for tida er i koalisjon med de konservative partiene – og venstrepartiet Die Linke snakker sammen. Målet er regjeringssamarbeid på nasjonalt nivå, kanskje allerede etter neste valg til Forbundsdagen i 2017.
 
På delstatsnivå er samarbeid mellom de to partiene allerede utprøvd og et faktum: Die Linke har siden 2009 vært regjeringspartner sammen med sosialdemokratene i Brandenburg, og var det i Berlin (som er egen delstat) fram til 2011.  

I arbeidet for sosial utjevning står Die Linke for mer radikale tiltak enn sosialdemokratene, ikke minst i skatte-, pensjons- utdanningspolitikken. Partiet er også prinsipielt imot å sende tyske militære på utenlandsoppdrag. Men grunnen til sosialdemokratenes motstand mot regjeringssamarbeid ligger like mye i Die Linkes forhistorie som i ulikheter i politisk agenda. Det går nemlig en direkte linje fra dagens Linke bakover til det statsbærende sosialistiske enhetspartiet (SED) i det tidligere DDR. Det partiet var i sin tur resultat av den sovjetiske okkupasjonsmaktens tvangssammenslåing av de østtyske sosialdemokratene og kommunistpartiet KPD i 1946. I 1990, etter gjenforeningen av de to tyske statene, skiftet partiet navn til «Partiet for demokratisk sosialisme», men hentet fortsatt de fleste av sine stemmer i de østlige delstatene. I 2007 slo partiet seg så sammen med den vesttyske radikale alliansen «Valgalternativ arbeid og sosial rettferdighet», som sammen ble til dagens Die Linke.

Helt siden starten har indre stridigheter og rivaliseringer mellom sterke personligheter preget partiet. Én viktig skillelinje går mellom den østlige og vestlige delen. Tillitsvalgte og velgere i de østlige delstatene er langt mer pragmatiske enn sine vestlige partifeller, som er mer ideologisk orientert. Noe av grunnen til denne forskjellen ligger nok i erfaringene fra DDR-tida. I en hverdag knapp på nødvendige goder og begrenset personlig frihet gjaldt det å finne praktiske løsninger på alle de utfordringer man støtte på. 

Styrkeforholdet mellom Die Linke og sosialdemokratene er svært ulikt i øst og vest: Etter gjenforeningen har sosialdemokratene aldri fått skikkelig fotfeste som et folkeparti det tidligere DDR, slik det er i vest – et parti som helt siden opprettelsen av Forbundsrepublikken i 1949 har målt seg mot de konservative partiene CDU og CSU. Ved siste valg oppnådde således Die Linke vel 21 prosent av stemmene i øst, mot sosialdemokratenes knappe 19. I vest derimot er Die Linke et miniparti med bare fem prosent av stemmene, mens 27 prosent her gav sin stemme til sosialdemokratene. Noe av forklaringen på denne skjevheten er at Die Linke også fungerer som et parti velgerne i øst kanaliserer sin misnøye gjennom: De «blomstrende landskaper» som kansleren under gjenforeningen, Helmut Kohl, lovet østtyskerne, har langt på vei uteblitt.
 
Den sosialdemokratiske motstanden mot å samarbeide med Die Linke har helt opp til i dag vært så sterk at noen har snakket om en doktrine. En av dem som sterkest forfektet denne doktrinen, var den innflytelsesrike sosialdemokraten Franz Müntefering. Müntefering var i sin karriere to ganger partileder, han var parlamentarisk leder, statsråd i ulike departementer og visekansler. «Ingen eksperimenter», var Münteferings motto, et samarbeid med Die Linke ville bare føre ut i kaos og opposisjon. At denne sjuende far i huset nå er ute av politikken, gir rom for å tenke nytt.

En annen grunn for sosialdemokratene til å sky Die Linke har vært den tidligere sosialdemokraten Oskar Lafontaine. I 1999, etter langvarige konflikter med forbundskansler Gerhard Schröder, forlot han hals over hode sin post som finansminister og sitt verv som partileder. Så viet han seg til oppbyggingen av Die Linke, et parti han seinere ble både partileder og parlamentarisk leder for. Lafontaine, som ved valget i 1990 sågar hadde vært kanslerkandidat for sosialdemokratene, ble sett på som en overløper og endog forræder. Nå har Lafontaine forlatt nasjonal politikk og står ikke lenger i veien for en tilnærming.

Sosialdemokratenes partileder Sigmar Gabriel og parlamentarisk leder for Die Linke Gregor Gysi er de fremste pådriverne for et framtidig regjeringssamarbeid. Valget i delstaten Thüringen i september kan bli nok et skritt på veien; der tyder alt på at sosialdemokrater og Linke får klart flertall.

Var det nasjonale valg i dag, ville Die Linke og sosialdemokratene oppnådd i underkant av 35 prosent av stemmene. Det er derfor lite realistisk at de to partiene vil kunne danne regjering alene. Altså trengs De grønne, som for tida har en oppslutning på 10-12 prosent, som en tredje partner. For De grønne er dette den mest realistiske sjansen til igjen å komme regjering. Men det er ingen selvfølge at partiet ønsker å delta i en slik koalisjon. Også blant De grønne er det betydelig skepsis mot å samarbeide med Die Linke. Men vil de, er det duket for en rød-rød-grønn regjering etter valget i 2017, og Angela Merkels tid som forbundskansler er ute.

(Publisert i Fædrelandsvennen 4. juli 2014;
http://redir.opoint.com/?key=rfwOj1aWwLYZABwQOQsz)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar