Et tabu er i ferd med å brytes i tysk politikk:
Sosialdemokratene – som for tida er i koalisjon med de konservative partiene –
og venstrepartiet Die Linke snakker sammen. Målet er regjeringssamarbeid på
nasjonalt nivå, kanskje allerede etter neste valg til Forbundsdagen i 2017.
På delstatsnivå er samarbeid mellom de to partiene allerede utprøvd og et faktum: Die Linke har siden 2009 vært regjeringspartner sammen med sosialdemokratene i Brandenburg, og var det i Berlin (som er egen delstat) fram til 2011.
I arbeidet for sosial utjevning står Die Linke for
mer radikale tiltak enn sosialdemokratene, ikke minst i skatte-, pensjons-
utdanningspolitikken. Partiet er også prinsipielt imot å sende tyske militære
på utenlandsoppdrag. Men grunnen til sosialdemokratenes motstand mot regjeringssamarbeid
ligger like mye i Die Linkes forhistorie som i ulikheter i politisk agenda. Det
går nemlig en direkte linje fra dagens Linke bakover til det statsbærende
sosialistiske enhetspartiet (SED) i det tidligere DDR. Det partiet var i sin
tur resultat av den sovjetiske okkupasjonsmaktens tvangssammenslåing av de
østtyske sosialdemokratene og kommunistpartiet KPD i 1946. I 1990, etter
gjenforeningen av de to tyske statene, skiftet partiet navn til «Partiet for
demokratisk sosialisme», men hentet fortsatt de fleste av sine stemmer i de
østlige delstatene. I 2007 slo partiet seg så sammen med den vesttyske radikale
alliansen «Valgalternativ arbeid og sosial rettferdighet», som sammen ble til dagens
Die Linke.
Helt siden starten har indre stridigheter og
rivaliseringer mellom sterke personligheter preget partiet. Én viktig
skillelinje går mellom den østlige og vestlige delen. Tillitsvalgte og velgere i
de østlige delstatene er langt mer pragmatiske enn sine vestlige partifeller,
som er mer ideologisk orientert. Noe av grunnen til denne forskjellen ligger
nok i erfaringene fra DDR-tida. I en hverdag knapp på nødvendige goder og begrenset
personlig frihet gjaldt det å finne praktiske løsninger på alle de utfordringer
man støtte på.
Styrkeforholdet mellom Die Linke og sosialdemokratene
er svært ulikt i øst og vest: Etter gjenforeningen har sosialdemokratene aldri
fått skikkelig fotfeste som et folkeparti det tidligere DDR, slik det er i vest
– et parti som helt siden opprettelsen av Forbundsrepublikken i 1949 har målt
seg mot de konservative partiene CDU og CSU. Ved siste valg oppnådde således Die
Linke vel 21 prosent av stemmene i øst, mot sosialdemokratenes knappe 19. I
vest derimot er Die Linke et miniparti med bare fem prosent av stemmene, mens
27 prosent her gav sin stemme til sosialdemokratene. Noe av forklaringen på
denne skjevheten er at Die Linke også fungerer som et parti velgerne i øst
kanaliserer sin misnøye gjennom: De «blomstrende landskaper» som kansleren
under gjenforeningen, Helmut Kohl, lovet østtyskerne, har langt på vei
uteblitt.
Den sosialdemokratiske motstanden mot å samarbeide med Die Linke har helt opp til i dag vært så sterk at noen har snakket om en doktrine. En av dem som sterkest forfektet denne doktrinen, var den innflytelsesrike sosialdemokraten Franz Müntefering. Müntefering var i sin karriere to ganger partileder, han var parlamentarisk leder, statsråd i ulike departementer og visekansler. «Ingen eksperimenter», var Münteferings motto, et samarbeid med Die Linke ville bare føre ut i kaos og opposisjon. At denne sjuende far i huset nå er ute av politikken, gir rom for å tenke nytt.
En annen grunn for sosialdemokratene til å sky Die
Linke har vært den tidligere sosialdemokraten Oskar Lafontaine. I 1999, etter
langvarige konflikter med forbundskansler Gerhard Schröder, forlot han hals
over hode sin post som finansminister og sitt verv som partileder. Så viet han
seg til oppbyggingen av Die Linke, et parti han seinere ble både partileder og
parlamentarisk leder for. Lafontaine, som ved valget i 1990 sågar hadde vært
kanslerkandidat for sosialdemokratene, ble sett på som en overløper og endog
forræder. Nå har Lafontaine forlatt nasjonal politikk og står ikke lenger i
veien for en tilnærming.
Sosialdemokratenes partileder Sigmar Gabriel og parlamentarisk leder for Die Linke Gregor Gysi er de fremste pådriverne for et framtidig regjeringssamarbeid. Valget i delstaten Thüringen i september kan bli nok et skritt på veien; der tyder alt på at sosialdemokrater og Linke får klart flertall.
Var det nasjonale valg
i dag, ville Die Linke og sosialdemokratene oppnådd i underkant av 35 prosent
av stemmene. Det er derfor lite realistisk at de to partiene vil kunne danne
regjering alene. Altså trengs De grønne, som for tida har en oppslutning på
10-12 prosent, som en tredje partner. For De grønne er dette den mest
realistiske sjansen til igjen å komme regjering. Men det er ingen selvfølge at partiet
ønsker å delta i en slik koalisjon. Også blant De grønne er det betydelig
skepsis mot å samarbeide med Die Linke. Men vil de, er det duket for en
rød-rød-grønn regjering etter valget i 2017, og Angela Merkels tid som forbundskansler er ute.
(Publisert i Fædrelandsvennen 4. juli 2014;
http://redir.opoint.com/?key=rfwOj1aWwLYZABwQOQsz)
(Publisert i Fædrelandsvennen 4. juli 2014;
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar