Med hjelp fra fjernsynsjournalisten Heribert Schwan
har Kohl gitt ut tre av påtenkte fire bind av sin selvbiografi. Schwans
framstilling passet ikke Kohls kone og samarbeidet ble avbrutt i 2009, og
dermed også arbeidet med det fjerde bindet. Hun sikret seg så enerett til å
bestemme over bruken av Kohls omfangsrike arkiv – blant annet 400 ringpermer,
200 lydbånd og en mengde brev. Dette har ført til konflikt med partiet og
interesserte historikere, som mener arkivet til en så fremtredende politiker
bør være mer åpent tilgjengelig.
Maike Kohl-Richter ble kjent med Kohl da hun arbeidet
for kanslerkontoret i 1990-åra. Allerede den gang beundret hun Kohl uten
forbehold. Nå ser hun det som sin livsoppgave å gi den tidligere kansleren det
ettermæle hun synes han fortjener. Eks-kanslerens første kone, Hannelore, som
han har sønnene Walter og Peter med, tok sitt eget liv i 2001. Kohl-Richter har
bygd en mur rundt sitt store idol, som hun pleier, beskytter og kontrollerer.
Kohls to sønner nektes å møte faren, og tidligere nære venner og fortrolige
holdes på avstand.
Et liv der alt annet er underordnet politikken, slik
Helmut Kohl har ført det, har sin pris. Som frontfigur i et familievennlig
parti var det viktig å vise offentligheten at han levde i harmoni med sine nærmeste.
I en bok med den megetsigende tittelen «Å leve eller bli levd» beskriver sønnen
Walter et alt annet enn lykkelig familieliv i skyggen av en dominerende
far.
Allerede som sekstenåring ble Kohl medlem av Den
kristelig-demokratiske union (CDU) og fikk raskt verv i delstaten Rheinland-Pfalz.
I 1958 avla han doktorgrad i historie ved Universitetet i Heidelberg. Typisk nok
var tema for avhandlingen den politiske utvikling i Kohls delstat og
gjenopprettelse av partiene etter andre verdenskrig.
Kohl ble tidlig del av ledelsen i CDU og ble valgt
som partileder allerede i 1973 – et verv han innehar i et kvart århundre. Etter
en periode som ministerpresident i Rheinland-Pfalz (1969-76) blir Kohl
parlamentarisk leder i Forbundsdagen og partiets kanslerkandidat ved valget i
1976 – der han taper mot Helmut Schmidt. Etter å ha måttet vike plassen som
toppkandidat for sin mangeårige rival fra Bayern, Franz Josef Strauss, ved
valget i 1980 (der også Strauss tapte mot Helmut Schmidt), overtar Kohl som
kansler to år seinere. Da hadde fridemokratene skiftet koalisjonspartner fra
sosialdemokratene til Kohls CDU. Helmut Kohl seirer så over fire ulike
sosialdemokratiske utfordrere ved de følgende nasjonale valg.
Ulikt de fleste andre politikere i
Forbundsrepublikken hadde Kohl aldri gitt opp målet om tysk gjenforening. Dette
forklarer hvorfor han, når muligheten så uventet dukker opp, handler så resolutt
og målbevisst setter fart på prosessen mot gjenforening. Slik forhindret et
historiens lykketreff at Kohl gikk inn i historiebøkene som en middelmådig
kansler. Før begivenhetene skjøt fart utover høsten 1989, hadde mange satt Kohl
på oppsigelse – i et embete de mente var flere nummer for stort for ham.
Ved siden av et brennende ønske om gjenforening av de
to tyske stater var Kohls andre bærende idé et forent Europa. Kohls har begeistret
omtalt møter med fransk ungdom i etterkrigsårene, og han skulle seinere bli en
av pådriverne for innføringen av euroen. Et pregende bilde av europeeren Kohl
er møtet i 1984 med den franske presidenten Francois Mitterand i Verdun, på
åstedet for blodige tysk-franske slag under første verdenskrig, der de to spontant
tar hverandre i hendene.
Kohls solide forankring i det hjemlige, landlige
Pfalz med sin gode Riesling-vin og sine kulinariske spesialiteter har preget
ham hele livet. Satirikere og karikaturtegnere, men også politiske motstandere
og partifeller, visste å utnytte dette når Kohls image som en naiv dust fra
landes skulle underbygges. Like fullt var det hit Kohl inviterte prominente
gjester som Margaret Thatcher og Mikhail Gorbatsjov, gjerne på den lokale
spesialiteten grisemage.
Ved valget i 1998 seiret sosialdemokratenes Gerhard
Schröder, og Kohls tid som kansler var ute. Tida som elder statesman begynte lovende, og han ble utnevnt til æresformann
i CDU. Men så kom avsløringene om private, ikke bokførte pengebidrag til CDU.
Kohl ville ikke røpe giverne, som han hadde gitt sitt æresord på at de ikke
skulle navngis. Han slapp unna med en pengebot – og tapt anseelse. Da hadde
Angela Merkel, den gang CDUs generalsekretær, allerede satt in nådestøtet med en
oppsiktsvekkende avisartikkel, der hun i klare ordelag distanserte seg fra Kohl
og krevde at partiet nå måtte «lære å gå» på egen hånd.
Etter denne ydmykelsen gikk forholdet til Angela
Merkel fra å være litt nedlatende paternalistisk (han omtalte Merkel som
«jenta») til å bli iskaldt, slik det er med enhver som har kritisert Kohl.
Slikt glemmer han aldri. Kohl framstår i det hele som en svært sammensatt
personlighet: På den ene siden er han preget av et enormt vidsyn, slik han
viste det i gjenforeningsprosessen, men altså også av hevngjerrighet.
Og nå? Nekrologene ligger klare i avisredaksjonenes
skuffer – med et åpent felt for nyeste nytt om hvem som får tilgang til Kohls
arkiv. Jo, kommer det til å stå, Kohl var en av tre store tyske kanslere: Mens Konrad
Adenauer forsonet Vest-Tyskland med arvefienden Frankrike og integrerte landet
i det transatlantiske samarbeidet, viste Willy Brandt at demokratiet ikke var bare de få utvalgte,
og han innledet med sin østpolitikk slutten på den kalde krigen. Men Helmut Kohl
var den den som med
lidenskap og besluttsomhet virkeliggjorde tyskernes drøm om gjenforening.
(Publisert i Fædrelandsvennen 2. september 2014;
http://redir.opoint.com/?key=nCXtjfHXlACGVvXARZx2 )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar