Follow by Email

tirsdag 21. oktober 2014

Ny kurs og tillitskrise i tysk storkoalisjon

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk.

På den internasjonale sikkerhetskonferansen i München i slutten av januar holdt Tysklands forbundspresident, Joachim Gauck, en oppsiktsvekkende tale. "Et Tyskland som åpner seg mot verden, blir en enda bedre venn og alliert", sa Gauck, blant annet. En mer aktiv rolle i utenrikspolitikken, slik presidenten krever, inkluderer at Tyskland må engasjere seg militært utenfor landets grenser i større grad enn hittil. Striden står nå om tyske militære skal involvere seg i Den sentralafrikanske republikk og i Somalia. Av åpenbare historiske grunner har Tyskland nølt med å sende soldater utenlands. Da tyskerne under Gerhard Schröders rødgrønne regjering vedtok å delta i aksjonen mot Serbia i 1999, satt det svært langt inne. Samme Schröder kompenserte på sett og vis da han i 2003 trosset USA og nektet å delta i Irak-krigen. Det samme skjedde i Libya-konflikten i 2011, da land som Storbritannia og Frankrike engasjerte seg militært, men ikke Tyskland – under den konservative forbundskansler Angela Merkel.
Nesten like oppsiktsvekkende som kursendringen selv er at den målbæres av presidenten, som ikke har særlig mer reell makt enn en norsk konge. Skal en mer utadvendt og aktiv utenrikspolitikk kunne omsettes i handling, trenger Gauck derfor ryggdekning i regjeringskoalisjonen av sosial- og kristeligdemokrater. Forbundskansler Angela Merkel hører imidlertid ikke til Gaucks nærmeste støttespillere. Det gjør derimot den fargerike og egenrådige Ursula von der Leyen, Merkels partifelle og Tysklands første kvinnelige forsvarsminister, samt utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokraten som hadde denne ministerposten også i den forrige koalisjonen mellom sosialdemokratene og de konservative (2005-2009).

Tyskland er dermed i den underlige situasjon at dagsorden i et viktig politisk spørsmål ikke settes av kansleren, som man jo forventer slikt av, men av presidenten, som forutsettes å opptre hevet over enkeltsaker. Presidentens rolle er først og fremst å være en retningsgivende, moralsk instans.
Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

Forklaringen på at forbundspresident Joachim Gauck kunne få den posisjonen han nå har, må søkes i hans rolle i tysk samfunnsliv de to-tre siste tiår. Gauck, som virket som prest i DDR og hadde innflytelsesrike verv i den østtyske kirken, spilte en sentral rolle i protestene mot DDR-regimet. I 1990 ble Gauck leder for arkivet med millioner av dokumenter som statssikkerhetstjenesten (Stasi) hadde produsert gjennom førti år. Han høstet stor anerkjennelse i brede kretser for måten han ledet arkivet på, særlig blant alle de millioner av tyskere som var ofre for overvåkingen.

Men den selvbevisste Joachim Gauck har ikke bare tilhengere, og blant skeptikerne er altså forbundskansler Angela Merkel selv. Gauck var kandidat til presidentvervet også i 2010, men for å forhindre at han ble valgt, stilte de konservative med en egen kandidat, den daværende ministerpresidenten i Niedersachsen, Christian Wulff. Da også Wulff måtte gå av etter mindre enn to år som president etter beskyldninger om økonomiske misligheter, måtte det på nytt velges president i 2012, og Gauck ble da valgt med overveldende flertall.

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk. Det er langt fra sikkert at Merkel sitter valgperioden ut, altså til 2017. Kansleren nyter riktignok stor respekt utenlands og skårer høyt på popularitetsmålinger innenlands, men det er grenser for hvor lenge en leder kan la andre sette dagsorden. Sosialdemokratene fikk maksimal uttelling i koalisjonsforhandlingene og framstår som den drivende kraft i koalisjonen. Ikke minst høster partileder Sigmar Gabriel anerkjennelse for sin ledelse av det viktige nærings- og energidepartementet. Fortsetter det slik, kan partiet ved valget i 2017, sammen med De grønne og eventuelt venstrepartiet Die Linke, bli stort nok til å stille regjering uten de konservative.

Nå utfordres samholdet i koalisjonen ytterligere – av en sak man ennå ikke aner rekkevidden av, og som setter den viktige diskusjonen om militært utenlandsengasjement litt i skyggen: Sosialdemokraten Sebastian Edathy måtte nylig trekke seg som representant i Forbundsdagen etter beskyldninger om besittelse av barnepornografi. I fjor høst hadde daværende innenriksminister Hans-Peter Friedrich fra de konservative, landbruksminister i nåværende koalisjon, tipset ledende sosialdemokrater om etterforskningen. Mistanken om at Edathy kan ha blitt advart og fått sjansen til å slette bevis, var dermed sådd, og Friedrich måtte forlate sin ministerpost. Mange konservative mener Friedrich er blitt ofret uberettiget og krever at også ledende sosialdemokrater må ta ansvar og gå av, framfor alt parlamentarisk leder Thomas Oppermann.

Ennå har storkoalisjonen sittet i bare sytti dager. Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

(Publisert i Fædrelandsvennen 21. februar 2014;
http://www.fvn.no/mening/synspunkt/Ny-kurs-og-tillitskrise-i-tysk-storkoalisjon-2560088.html#.Uw26qvl5OAk)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar