Follow by Email

lørdag 15. november 2014

Da Berlin-muren falt: Et 25-årsminne

Av alle de hendelser som førte til oppløsning av østblokken og Tysklands gjenforening, er Berlin-murens fall natta mellom den 9. og 10. november 1989 den mest spektakulære.


(Foto: NTB Scanpix)

Alle som er gamle nok til å ha opplevd begivenhetene for et kvart århundre siden, husker forbauselsen, ja sjokket og vantroen, over at ting kunne skje så raskt. Hvilke mekanismer var i sving, hvilke faktorer var avgjørende?

 I ei nylig utkommet bok reflekterer en av de helt sentrale aktørene, daværende forbundskansler Helmut Kohl, over hva som utløste gjenforeningsprosessen. Ifølge Kohl var østblokkens katastrofale økonomiske situasjon det avgjørende: Mikhail Gorbatsjov, Sovjet-sjef fra 1985, «foretok bokettersyn og innså at regimet ikke kunne holde». Reformer måtte til dersom kommunismen skulle bestå, og «slik kom ideen med perestrojkaen». Det er derfor feil, sier Kohl på sin noe flåsete måte, å tro at «Den hellige ånd plutselig senket seg over torgene i Leipzig og forvandlet verden».

Men høsten 1989 var det nettopp demonstrasjoner som den i Leipzig 9. oktober som preget nyhetsbildet. Leipzig, DDRs nest største by, var lenge blitt forsømt av myndighetene til fordel for hovedstaden Berlin, regimets utstillingsvindu. Byen ble et arnested for opposisjonen, og «mandagsdemonstrasjonene» et begrep. Myndighetene planlegger massearrestasjoner av opposisjonelle, og situasjonen er spent. Bortimot 100 000 tar til gatene. Demonstrasjonen forløper fredelig, og mandagen etter deltar enda flere. 18. oktober går Erich Honecker av som partisjef. Etterfølgeren, Egon Krenz, gjenvinner ikke kontroll over situasjonen.

At denne revolusjonen forløp så fredelig, er utrolig. De ukentlige demonstrasjonene i Leipzig oppstod i forlengelsen av mandagsbønnen i Nikolaikirken. I det hele spilte opposisjonsgrupper med utspring i kirken en særlig viktig rolle i det folkelige opprøret.

Mange vil bestride Helmut Kohls oppfatning av hva som var drivkraften bak murens fall. Mye taler for en vekselvirkning mellom østblokkens svake økonomi og et folkelig opprør med basis i ulike miljøer. I tillegg til den kirkelige opposisjonen kom freds- og menneskerettighetsaktivister, men også forkjempere for en «bedre sosialisme».

Øst-tyskernes misnøye fikk rikelig med næring framover i 80-åra, med framveksten av fri fagbevegelse i Polen, liberalisering i Ungarn og, etter 1985, Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen. Aller høyest på ønskelista til DDR-borgerne stod frihet til å reise hvor man ville, et ønske ungarerne hadde fått innvilget i 1988.

En utløsende begivenhet var kommunalvalget 7. mai 1989. Unge aktivister i flere byer hadde satt seg fore å avsløre valgfusk, noe «alle» visste fant sted. Nå ble jukset dokumentert, og avsløringene seinere kalt «det første spadestikk for DDR-regimets grav».

Samtidig med valget i DDR fjernet Ungarn - for åpne fjernsynskameraer - piggtråden ved grensa mot Østerrike. Selv om ungarerne pliktet å stoppe dem, kom også en del østtyskere seg over, via den åpne grensa mot Tsjekkoslovakia. Langt flere okkuperte den vesttyske ambassaden i Praha, i slutten av september hele 6000. Til slutt innvilget DDR-myndighetene utreise til Vest-Tyskland, riktignok med tog via DDR. Liknende episoder fant sted ved ambassadene i Budapest og Warszawa.

Under disse omstendighetene måtte Berlin-muren falle, før eller seinere. At datoen ble 9. november, skyldtes en tilfeldighet: Günter Schabowski, presseansvarlig for partiets sentralkomité, kom i skade for å lese opp en beslutning om utreisefrihet som skulle kunngjøres først dagen etter. Feilen var ugjenkallelig, og øst-berlinerne strømmet til muren. Resten er, som det heter, historie.

At denne revolusjonen forløp så fredelig, er utrolig. Myndighetene kunne lett valgt en «kinesisk» løsning, som på Den himmelske freds plass i Beijing bare noen måneder tidligere. Selv det ellers så kyniske østtyske regimet vegret seg i det lengste for å sette inn våpenmakt mot eget folk. Men mye skyldtes nok også - lykkelige - tilfeldigheter, som manglende kommunikasjon innad i regimet og forvirring i en uoversiktlig situasjon der den ene hendelsen tok den andre i et utrolig tempo. Det kunne lett ha gått så mye verre.

Hverdagen kom. De «blomstrende landskaper» som forbundskansler Helmut Kohl lovet østtyskerne, kunne de fleste se langt etter. Snart dukket uttrykket «Ostalgie» opp - lengselen etter en mer oversiktlig verden med garantert jobb, leilighet og barnehageplass, slik det var i DDR.
Men ting går seg til og forskjeller utlignes. Tyskland er blitt mer østlig. Nå styres landet av en forbundskansler og en president fra øst. De to står for to ulike sider av DDR-samfunnet: Angela Merkel tilpasset seg langt på vei regimet, mens Joachim Gauck, presten fra Rostock, engasjerte seg for borgerrettigheter.

I ettertid ser vi at murens fall innvarslet en mer ustabil epoke, som i verste fall kan true verdensfreden. Men i frihetsrusen for 25 år siden, i «nettenes natt», hersket uendelig glede, lettelse og tro på framtida, og slike dystre perspektiver kunne ikke vært fjernere.

(Publisert i Fædrelandsvennen, 6.11.14, http://redir.opoint.com/?key=6AOvZuEay2ykTchibgw9)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar