lørdag 15. november 2014

Da Berlin-muren falt: Et 25-årsminne

Av alle de hendelser som førte til oppløsning av østblokken og Tysklands gjenforening, er Berlin-murens fall natta mellom den 9. og 10. november 1989 den mest spektakulære.


(Foto: NTB Scanpix)

Alle som er gamle nok til å ha opplevd begivenhetene for et kvart århundre siden, husker forbauselsen, ja sjokket og vantroen, over at ting kunne skje så raskt. Hvilke mekanismer var i sving, hvilke faktorer var avgjørende?

 I ei nylig utkommet bok reflekterer en av de helt sentrale aktørene, daværende forbundskansler Helmut Kohl, over hva som utløste gjenforeningsprosessen. Ifølge Kohl var østblokkens katastrofale økonomiske situasjon det avgjørende: Mikhail Gorbatsjov, Sovjet-sjef fra 1985, «foretok bokettersyn og innså at regimet ikke kunne holde». Reformer måtte til dersom kommunismen skulle bestå, og «slik kom ideen med perestrojkaen». Det er derfor feil, sier Kohl på sin noe flåsete måte, å tro at «Den hellige ånd plutselig senket seg over torgene i Leipzig og forvandlet verden».

Men høsten 1989 var det nettopp demonstrasjoner som den i Leipzig 9. oktober som preget nyhetsbildet. Leipzig, DDRs nest største by, var lenge blitt forsømt av myndighetene til fordel for hovedstaden Berlin, regimets utstillingsvindu. Byen ble et arnested for opposisjonen, og «mandagsdemonstrasjonene» et begrep. Myndighetene planlegger massearrestasjoner av opposisjonelle, og situasjonen er spent. Bortimot 100 000 tar til gatene. Demonstrasjonen forløper fredelig, og mandagen etter deltar enda flere. 18. oktober går Erich Honecker av som partisjef. Etterfølgeren, Egon Krenz, gjenvinner ikke kontroll over situasjonen.

At denne revolusjonen forløp så fredelig, er utrolig. De ukentlige demonstrasjonene i Leipzig oppstod i forlengelsen av mandagsbønnen i Nikolaikirken. I det hele spilte opposisjonsgrupper med utspring i kirken en særlig viktig rolle i det folkelige opprøret.

Mange vil bestride Helmut Kohls oppfatning av hva som var drivkraften bak murens fall. Mye taler for en vekselvirkning mellom østblokkens svake økonomi og et folkelig opprør med basis i ulike miljøer. I tillegg til den kirkelige opposisjonen kom freds- og menneskerettighetsaktivister, men også forkjempere for en «bedre sosialisme».

Øst-tyskernes misnøye fikk rikelig med næring framover i 80-åra, med framveksten av fri fagbevegelse i Polen, liberalisering i Ungarn og, etter 1985, Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen. Aller høyest på ønskelista til DDR-borgerne stod frihet til å reise hvor man ville, et ønske ungarerne hadde fått innvilget i 1988.

En utløsende begivenhet var kommunalvalget 7. mai 1989. Unge aktivister i flere byer hadde satt seg fore å avsløre valgfusk, noe «alle» visste fant sted. Nå ble jukset dokumentert, og avsløringene seinere kalt «det første spadestikk for DDR-regimets grav».

Samtidig med valget i DDR fjernet Ungarn - for åpne fjernsynskameraer - piggtråden ved grensa mot Østerrike. Selv om ungarerne pliktet å stoppe dem, kom også en del østtyskere seg over, via den åpne grensa mot Tsjekkoslovakia. Langt flere okkuperte den vesttyske ambassaden i Praha, i slutten av september hele 6000. Til slutt innvilget DDR-myndighetene utreise til Vest-Tyskland, riktignok med tog via DDR. Liknende episoder fant sted ved ambassadene i Budapest og Warszawa.

Under disse omstendighetene måtte Berlin-muren falle, før eller seinere. At datoen ble 9. november, skyldtes en tilfeldighet: Günter Schabowski, presseansvarlig for partiets sentralkomité, kom i skade for å lese opp en beslutning om utreisefrihet som skulle kunngjøres først dagen etter. Feilen var ugjenkallelig, og øst-berlinerne strømmet til muren. Resten er, som det heter, historie.

At denne revolusjonen forløp så fredelig, er utrolig. Myndighetene kunne lett valgt en «kinesisk» løsning, som på Den himmelske freds plass i Beijing bare noen måneder tidligere. Selv det ellers så kyniske østtyske regimet vegret seg i det lengste for å sette inn våpenmakt mot eget folk. Men mye skyldtes nok også - lykkelige - tilfeldigheter, som manglende kommunikasjon innad i regimet og forvirring i en uoversiktlig situasjon der den ene hendelsen tok den andre i et utrolig tempo. Det kunne lett ha gått så mye verre.

Hverdagen kom. De «blomstrende landskaper» som forbundskansler Helmut Kohl lovet østtyskerne, kunne de fleste se langt etter. Snart dukket uttrykket «Ostalgie» opp - lengselen etter en mer oversiktlig verden med garantert jobb, leilighet og barnehageplass, slik det var i DDR.
Men ting går seg til og forskjeller utlignes. Tyskland er blitt mer østlig. Nå styres landet av en forbundskansler og en president fra øst. De to står for to ulike sider av DDR-samfunnet: Angela Merkel tilpasset seg langt på vei regimet, mens Joachim Gauck, presten fra Rostock, engasjerte seg for borgerrettigheter.

I ettertid ser vi at murens fall innvarslet en mer ustabil epoke, som i verste fall kan true verdensfreden. Men i frihetsrusen for 25 år siden, i «nettenes natt», hersket uendelig glede, lettelse og tro på framtida, og slike dystre perspektiver kunne ikke vært fjernere.

(Publisert i Fædrelandsvennen, 6.11.14, http://redir.opoint.com/?key=6AOvZuEay2ykTchibgw9)

tirsdag 21. oktober 2014

Tysk ved UiA: Ikke under press! (Barbara Franz, Charles Armstrong, Ole Letnes)

Fædrelandsvennens oppslag 8. oktober om mulige endringer i studietilbudet ved UiA kan gi leserne inntrykk av at tyskfaget generelt er i krise.

Dekan Ernst Håkon Jahr er sitert på at tysk «er under veldig press på grunn av til dels få studenter». Jahr er åpenbart feil gjengitt, noe han selv også bekrefter. Per i dag har tysk årsstudium 39 studenter på litteraturdelen, 38 på språkdelen. Altså ikke krise, men fulle undervisningsrom, og for oss gleden av å undervise for så mange!

Det riktige er at tyskstudiene ved UiA, i likhet med andre universiteter og høgskoler, hadde problemer med å rekruttere nok studenter i en periode på 2000-tallet. Det første vendepunktet var høsten 2010, da søkningen steg betraktelig og holdt seg stabil de neste årene. Så eksploderte det nærmest denne høsten, som tallene ovenfor viser.

Vi skal tåle å se våre studier omtalt som «i krise» og «under press» når det stemmer. Men slik er det altså ikke nå!

(Publisert i Fædrelandsvennen 11. oktober 2014
http://www.fvn.no/mening/debatt/Tysk-ved-UiA-Ikke-under-press-2689008.html)

Tysk energiparadoks: Mer kull og sosial slagside

I den hjemlige debatten om omlegging til fornybar energi peker mange på Tyskland som forbilde.
For eksempel Elisabeth Kaski, nestleder i miljøstiftelsen Zero, som skriver at "Tysklands satsing på solenergi har gitt billig fornybar energi som konkurrerer ut fossile brensler" (bt.no, 20.9.13). I virkeligheten er det tyske energiprosjektet svært omstridt, og det er påfallende hvor liten oppmerksomhet norske medier vier den heftige debatten i Tyskland.
Et av mange underlige utslag av omleggingen er at det siden gjenforeningen av de to tyske stater i 1990 aldri har blitt produsert mer strøm av brunkull enn nå – i 2013 svimlende 160 milliarder kilowattimer. Brunkull, som er den mest forurensende av alle energikilder, utvinnes i dagbrudd, noe som medfører at innbyggere fordrives fra sine hjem og hele landskaper raseres. Brun- og steinkull står nå for halvparten av strømproduksjonen i Tyskland, og tendensen er faktisk stigende.
I år 2000, under den rød-grønne regjeringen ledet av sosialdemokraten Gerhard Schröder, vedtok Forbundsdagen en oppsiktsvekkende ambisiøs lov om utbygging og innfasing av fornybar energi (EEG). Hvordan har man, halvannet tiår seinere, kunnet havne i et slikt uføre?
Fra én side sett virker omleggingen riktig så vellykket: Hver fjerde kilowattime utvinnes i dag fra vind, sol og biogass. Utfordringen er da å supplere med så rene energiformer som mulig i de periodene hvor vinden ikke blåser og sola ikke skinner. Strøm fra gasskraftverk, som forurenser betydelig mindre enn kullkraft, skulle etter planen dekke en betydelig del av dette behovet. Problemet er at strøm fra gass nå er hele tre ganger dyrere enn elektrisitet produsert av kull. Merkel-regjeringens beslutning etter Fukushima-ulykken i 2011 om gradvis avvikling av atomkraftverkene bare økte behovet for slik supplerende energi. Når også de europeiske miljøsertifikatene, som skulle sikre at forurenser betaler, går for spottpris etter bank- og finanskrisen, er dette nå rått parti i favør av kull. En av de norske politikerne som erkjenner dette problemet, er Jonas Gahr Støre. I sin nylig utgitte bok "I bevegelse" omtaler han (s. 290) den lave kullprisen som et "hovedproblem av dimensjoner".
Omlegging til fornybare energikilder koster – hele 20 milliarder euro i året – og det er den jevne tyske borger som får svi mest på pungen. Særlig merkes det på strømregningen, der den vanlige forbruker kreves for et tillegg på hele seks cent, altså ca. 50 øre, for hver forbrukte kilowattime. Dette gjør omleggingen upopulær blant folk flest. Harmen blir ikke mindre av at industrien, i særlig grad den energiintensive, langt på vei skjermes fra denne ekstraavgiften. Dette til tross for at energiutgiftene i gjennomsnitt utgjør bare om lag to prosent av bedriftenes totale kostnader (mens det tilsvarende prosenttallet for personalkostnader er hele 17,5). Næringslivets manglende deltakelse i denne storstilte samfunnsdugnaden betyr fem milliarder euro i tapte statlige inntekter. Hadde industrien bidratt på linje med private strømkunder, ville forbrukernes ekstraavgifter blitt redusert med en tredel. En revidert versjon av EEG-loven, som trådte i kraft 1. august i år, bøter ikke på dette, idet den langt på vei viderefører industriens privilegier.
Skjevfordelingen forsterkes ytterligere ved at enkeltpersoner som fra før har en privilegert posisjon, tjener stort på reformen. Det gjelder særlig eiere av eneboliger med solcellepanel montert på hustakene. I et land der mer enn halvparten av husstandene bor i leid bolig, og bare rundt hver fjerde husholdning i egen enebolig, gir dette reformen en ekstra sosial slagside. Sammen med de nevnte industriprivilegiene er kjøp av strøm fra private solcellepaneler blant de aller viktigste grunnene til at energiprosjektet koster den tyske stat så dyrt. Alle er nå enige om at myndighetene var for rause tidlig i omleggingen: For eksempel innkasserer den som monterte solcellepanel i 2004, nesten fem kroner for hver kilowattime som ledes inn på strømnettet – og det helt fram til 2024.  
Som i Norge står ulike miljøinteresser mot hverandre i utbyggingen av alternative energikilder, og i særlig grad gjelder det i utbyggingen av vindkraft. I et så tett befolket land som Tyskland er det umåtelig upopulært når massiv utbygging av vindmøller fører til at sårt tiltrengte rekreasjonsområder går tapt. Andre ergrer seg over at nattesøvnen ødelegges av støy fra vindmøllene. Frontene står også steilt mot hverandre i synet på produksjon av biogass, som myndighetene subsidierer i stor stil. Mange finner det meningsløst å bruke fullverdige landbruksprodukter, hovedsakelig mais, til energiproduksjon. I tillegg kommer at den høye prisen myndighetene betaler for biogass, driver salgs- og leieprisene på jordbruksland i været. Dette går særlig ut over det fra før sårbare økologiske landbruket, som i høyere grad enn det konvensjonelle strever med å være økonomisk lønnsomt.
Årets reform av EEG-loven skulle bøte på den åpenbare sosiale skjevfordelingen av utgiftene, og dessuten imøtekomme en klage fra EU-kommisjonen, som mente subsidiene til industrien var konkurransevridende. Når reformen førte til bare mindre endringer, skyldes det sterke lobbygrupper og kristeligdemokratenes tradisjonelle næringslivsvennlige innstilling. Uansett var dette enda en tapt mulighet til å oppnå den jevne tyskers aksept for energiprosjektet.
Sigmar Gabriel, nærings- og energiminister i storkoalisjonen mellom Angela Merkels CDU, det bayerske CSU og sosialdemokratene, rettferdiggjør det hele slik: "Hva hjelper det en husholdning om strømkostnadene synker med 20, 30 eller 40 euro, mens hundretusener av industriarbeidsplasser går tapt?" Gabriel har utvilsomt et poeng, men det løser ikke problemet med omleggingsprosjektets manglende legitimitet i befolkningen. Skal en slikt prosjekt lykkes, må folk flest spille på lag og bidra helhjertet. Inntil det skjer, gjør andre land best i finne andre energiforbilder enn Tyskland å orientere seg etter.
(Publisert i Dagsavisen Nye meninger, 8. oktober 2014; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/oleletnes/)

Tysk ved UiA: Ikke under press! (Barbara Franz, Charles Armstrong, Ole Letnes)

Fædrelandsvennens oppslag 8. oktober om mulige endringer i studietilbudet ved UiA kan gi leserne inntrykk av at tyskfaget generelt er i krise.

Dekan Ernst Håkon Jahr er sitert på at tysk «er under veldig press på grunn av til dels få studenter». Jahr er åpenbart feil gjengitt, noe han selv også bekrefter. Per i dag har tysk årsstudium 39 studenter på litteraturdelen, 38 på språkdelen. Altså ikke krise, men fulle undervisningsrom, og for oss gleden av å undervise for så mange!

Det riktige er at tyskstudiene ved UiA, i likhet med andre universiteter og høgskoler, hadde problemer med å rekruttere nok studenter i en periode på 2000-tallet. Det første vendepunktet var høsten 2010, da søkningen steg betraktelig og holdt seg stabil de neste årene. Så eksploderte det nærmest denne høsten, som tallene ovenfor viser.

Vi skal tåle å se våre studier omtalt som «i krise» og «under press» når det stemmer. Men slik er det altså ikke nå!

(Publisert i Fædrelandsvennen 11. oktober 2014
http://www.fvn.no/mening/debatt/Tysk-ved-UiA-Ikke-under-press-2689008.html)

Eks-kansler Kohl (84) – feiret og omstridt

Hjemme i Oggersheim ved Rhinen kjemper den 84-årige og helsemessig sterkt svekkede eks-forbundskansleren Helmut Kohl for sitt eget ettermæle, tett sekundert av sin trettifem år yngre kone, Maike Kohl-Richter. Kohl, som med sine 16 år som regjeringssjef er den av de tyske kanslerne som har sittet lengst (1982-1998), vil for all ettertid forbindes med Berlin-murens fall i 1989 og gjenforeningen av de to tyske stater året etter.

Med hjelp fra fjernsynsjournalisten Heribert Schwan har Kohl gitt ut tre av påtenkte fire bind av sin selvbiografi. Schwans framstilling passet ikke Kohls kone og samarbeidet ble avbrutt i 2009, og dermed også arbeidet med det fjerde bindet. Hun sikret seg så enerett til å bestemme over bruken av Kohls omfangsrike arkiv – blant annet 400 ringpermer, 200 lydbånd og en mengde brev. Dette har ført til konflikt med partiet og interesserte historikere, som mener arkivet til en så fremtredende politiker bør være mer åpent tilgjengelig.

Maike Kohl-Richter ble kjent med Kohl da hun arbeidet for kanslerkontoret i 1990-åra. Allerede den gang beundret hun Kohl uten forbehold. Nå ser hun det som sin livsoppgave å gi den tidligere kansleren det ettermæle hun synes han fortjener. Eks-kanslerens første kone, Hannelore, som han har sønnene Walter og Peter med, tok sitt eget liv i 2001. Kohl-Richter har bygd en mur rundt sitt store idol, som hun pleier, beskytter og kontrollerer. Kohls to sønner nektes å møte faren, og tidligere nære venner og fortrolige holdes på avstand.    

Et liv der alt annet er underordnet politikken, slik Helmut Kohl har ført det, har sin pris. Som frontfigur i et familievennlig parti var det viktig å vise offentligheten at han levde i harmoni med sine nærmeste. I en bok med den megetsigende tittelen «Å leve eller bli levd» beskriver sønnen Walter et alt annet enn lykkelig familieliv i skyggen av en dominerende far.  

Allerede som sekstenåring ble Kohl medlem av Den kristelig-demokratiske union (CDU) og fikk raskt verv i delstaten Rheinland-Pfalz. I 1958 avla han doktorgrad i historie ved Universitetet i Heidelberg. Typisk nok var tema for avhandlingen den politiske utvikling i Kohls delstat og gjenopprettelse av partiene etter andre verdenskrig.

Kohl ble tidlig del av ledelsen i CDU og ble valgt som partileder allerede i 1973 – et verv han innehar i et kvart århundre. Etter en periode som ministerpresident i Rheinland-Pfalz (1969-76) blir Kohl parlamentarisk leder i Forbundsdagen og partiets kanslerkandidat ved valget i 1976 – der han taper mot Helmut Schmidt. Etter å ha måttet vike plassen som toppkandidat for sin mangeårige rival fra Bayern, Franz Josef Strauss, ved valget i 1980 (der også Strauss tapte mot Helmut Schmidt), overtar Kohl som kansler to år seinere. Da hadde fridemokratene skiftet koalisjonspartner fra sosialdemokratene til Kohls CDU. Helmut Kohl seirer så over fire ulike sosialdemokratiske utfordrere ved de følgende nasjonale valg.

Ulikt de fleste andre politikere i Forbundsrepublikken hadde Kohl aldri gitt opp målet om tysk gjenforening. Dette forklarer hvorfor han, når muligheten så uventet dukker opp, handler så resolutt og målbevisst setter fart på prosessen mot gjenforening. Slik forhindret et historiens lykketreff at Kohl gikk inn i historiebøkene som en middelmådig kansler. Før begivenhetene skjøt fart utover høsten 1989, hadde mange satt Kohl på oppsigelse – i et embete de mente var flere nummer for stort for ham.

Ved siden av et brennende ønske om gjenforening av de to tyske stater var Kohls andre bærende idé et forent Europa. Kohls har begeistret omtalt møter med fransk ungdom i etterkrigsårene, og han skulle seinere bli en av pådriverne for innføringen av euroen. Et pregende bilde av europeeren Kohl er møtet i 1984 med den franske presidenten Francois Mitterand i Verdun, på åstedet for blodige tysk-franske slag under første verdenskrig, der de to spontant tar hverandre i hendene.

Kohls solide forankring i det hjemlige, landlige Pfalz med sin gode Riesling-vin og sine kulinariske spesialiteter har preget ham hele livet. Satirikere og karikaturtegnere, men også politiske motstandere og partifeller, visste å utnytte dette når Kohls image som en naiv dust fra landes skulle underbygges. Like fullt var det hit Kohl inviterte prominente gjester som Margaret Thatcher og Mikhail Gorbatsjov, gjerne på den lokale spesialiteten grisemage.

Ved valget i 1998 seiret sosialdemokratenes Gerhard Schröder, og Kohls tid som kansler var ute. Tida som elder statesman begynte lovende, og han ble utnevnt til æresformann i CDU. Men så kom avsløringene om private, ikke bokførte pengebidrag til CDU. Kohl ville ikke røpe giverne, som han hadde gitt sitt æresord på at de ikke skulle navngis. Han slapp unna med en pengebot – og tapt anseelse. Da hadde Angela Merkel, den gang CDUs generalsekretær, allerede satt in nådestøtet med en oppsiktsvekkende avisartikkel, der hun i klare ordelag distanserte seg fra Kohl og krevde at partiet nå måtte «lære å gå» på egen hånd. 
Etter denne ydmykelsen gikk forholdet til Angela Merkel fra å være litt nedlatende paternalistisk (han omtalte Merkel som «jenta») til å bli iskaldt, slik det er med enhver som har kritisert Kohl. Slikt glemmer han aldri. Kohl framstår i det hele som en svært sammensatt personlighet: På den ene siden er han preget av et enormt vidsyn, slik han viste det i gjenforeningsprosessen, men altså også av hevngjerrighet.

Og nå? Nekrologene ligger klare i avisredaksjonenes skuffer – med et åpent felt for nyeste nytt om hvem som får tilgang til Kohls arkiv. Jo, kommer det til å stå, Kohl var en av tre store tyske kanslere: Mens Konrad Adenauer forsonet Vest-Tyskland med arvefienden Frankrike og integrerte landet i det transatlantiske samarbeidet, viste Willy Brandt at demokratiet ikke var bare de få utvalgte, og han innledet med sin østpolitikk slutten på den kalde krigen. Men Helmut Kohl var den den som med lidenskap og besluttsomhet virkeliggjorde tyskernes drøm om gjenforening.

(Publisert i Fædrelandsvennen 2. september 2014;
http://redir.opoint.com/?key=nCXtjfHXlACGVvXARZx2 )

Mot rød-rød-grønn regjering


Et tabu er i ferd med å brytes i tysk politikk: Sosialdemokratene – som for tida er i koalisjon med de konservative partiene – og venstrepartiet Die Linke snakker sammen. Målet er regjeringssamarbeid på nasjonalt nivå, kanskje allerede etter neste valg til Forbundsdagen i 2017.
 
På delstatsnivå er samarbeid mellom de to partiene allerede utprøvd og et faktum: Die Linke har siden 2009 vært regjeringspartner sammen med sosialdemokratene i Brandenburg, og var det i Berlin (som er egen delstat) fram til 2011.  

I arbeidet for sosial utjevning står Die Linke for mer radikale tiltak enn sosialdemokratene, ikke minst i skatte-, pensjons- utdanningspolitikken. Partiet er også prinsipielt imot å sende tyske militære på utenlandsoppdrag. Men grunnen til sosialdemokratenes motstand mot regjeringssamarbeid ligger like mye i Die Linkes forhistorie som i ulikheter i politisk agenda. Det går nemlig en direkte linje fra dagens Linke bakover til det statsbærende sosialistiske enhetspartiet (SED) i det tidligere DDR. Det partiet var i sin tur resultat av den sovjetiske okkupasjonsmaktens tvangssammenslåing av de østtyske sosialdemokratene og kommunistpartiet KPD i 1946. I 1990, etter gjenforeningen av de to tyske statene, skiftet partiet navn til «Partiet for demokratisk sosialisme», men hentet fortsatt de fleste av sine stemmer i de østlige delstatene. I 2007 slo partiet seg så sammen med den vesttyske radikale alliansen «Valgalternativ arbeid og sosial rettferdighet», som sammen ble til dagens Die Linke.

Helt siden starten har indre stridigheter og rivaliseringer mellom sterke personligheter preget partiet. Én viktig skillelinje går mellom den østlige og vestlige delen. Tillitsvalgte og velgere i de østlige delstatene er langt mer pragmatiske enn sine vestlige partifeller, som er mer ideologisk orientert. Noe av grunnen til denne forskjellen ligger nok i erfaringene fra DDR-tida. I en hverdag knapp på nødvendige goder og begrenset personlig frihet gjaldt det å finne praktiske løsninger på alle de utfordringer man støtte på. 

Styrkeforholdet mellom Die Linke og sosialdemokratene er svært ulikt i øst og vest: Etter gjenforeningen har sosialdemokratene aldri fått skikkelig fotfeste som et folkeparti det tidligere DDR, slik det er i vest – et parti som helt siden opprettelsen av Forbundsrepublikken i 1949 har målt seg mot de konservative partiene CDU og CSU. Ved siste valg oppnådde således Die Linke vel 21 prosent av stemmene i øst, mot sosialdemokratenes knappe 19. I vest derimot er Die Linke et miniparti med bare fem prosent av stemmene, mens 27 prosent her gav sin stemme til sosialdemokratene. Noe av forklaringen på denne skjevheten er at Die Linke også fungerer som et parti velgerne i øst kanaliserer sin misnøye gjennom: De «blomstrende landskaper» som kansleren under gjenforeningen, Helmut Kohl, lovet østtyskerne, har langt på vei uteblitt.
 
Den sosialdemokratiske motstanden mot å samarbeide med Die Linke har helt opp til i dag vært så sterk at noen har snakket om en doktrine. En av dem som sterkest forfektet denne doktrinen, var den innflytelsesrike sosialdemokraten Franz Müntefering. Müntefering var i sin karriere to ganger partileder, han var parlamentarisk leder, statsråd i ulike departementer og visekansler. «Ingen eksperimenter», var Münteferings motto, et samarbeid med Die Linke ville bare føre ut i kaos og opposisjon. At denne sjuende far i huset nå er ute av politikken, gir rom for å tenke nytt.

En annen grunn for sosialdemokratene til å sky Die Linke har vært den tidligere sosialdemokraten Oskar Lafontaine. I 1999, etter langvarige konflikter med forbundskansler Gerhard Schröder, forlot han hals over hode sin post som finansminister og sitt verv som partileder. Så viet han seg til oppbyggingen av Die Linke, et parti han seinere ble både partileder og parlamentarisk leder for. Lafontaine, som ved valget i 1990 sågar hadde vært kanslerkandidat for sosialdemokratene, ble sett på som en overløper og endog forræder. Nå har Lafontaine forlatt nasjonal politikk og står ikke lenger i veien for en tilnærming.

Sosialdemokratenes partileder Sigmar Gabriel og parlamentarisk leder for Die Linke Gregor Gysi er de fremste pådriverne for et framtidig regjeringssamarbeid. Valget i delstaten Thüringen i september kan bli nok et skritt på veien; der tyder alt på at sosialdemokrater og Linke får klart flertall.

Var det nasjonale valg i dag, ville Die Linke og sosialdemokratene oppnådd i underkant av 35 prosent av stemmene. Det er derfor lite realistisk at de to partiene vil kunne danne regjering alene. Altså trengs De grønne, som for tida har en oppslutning på 10-12 prosent, som en tredje partner. For De grønne er dette den mest realistiske sjansen til igjen å komme regjering. Men det er ingen selvfølge at partiet ønsker å delta i en slik koalisjon. Også blant De grønne er det betydelig skepsis mot å samarbeide med Die Linke. Men vil de, er det duket for en rød-rød-grønn regjering etter valget i 2017, og Angela Merkels tid som forbundskansler er ute.

(Publisert i Fædrelandsvennen 4. juli 2014;
http://redir.opoint.com/?key=rfwOj1aWwLYZABwQOQsz)

Ny kurs og tillitskrise i tysk storkoalisjon

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk.

På den internasjonale sikkerhetskonferansen i München i slutten av januar holdt Tysklands forbundspresident, Joachim Gauck, en oppsiktsvekkende tale. "Et Tyskland som åpner seg mot verden, blir en enda bedre venn og alliert", sa Gauck, blant annet. En mer aktiv rolle i utenrikspolitikken, slik presidenten krever, inkluderer at Tyskland må engasjere seg militært utenfor landets grenser i større grad enn hittil. Striden står nå om tyske militære skal involvere seg i Den sentralafrikanske republikk og i Somalia. Av åpenbare historiske grunner har Tyskland nølt med å sende soldater utenlands. Da tyskerne under Gerhard Schröders rødgrønne regjering vedtok å delta i aksjonen mot Serbia i 1999, satt det svært langt inne. Samme Schröder kompenserte på sett og vis da han i 2003 trosset USA og nektet å delta i Irak-krigen. Det samme skjedde i Libya-konflikten i 2011, da land som Storbritannia og Frankrike engasjerte seg militært, men ikke Tyskland – under den konservative forbundskansler Angela Merkel.
Nesten like oppsiktsvekkende som kursendringen selv er at den målbæres av presidenten, som ikke har særlig mer reell makt enn en norsk konge. Skal en mer utadvendt og aktiv utenrikspolitikk kunne omsettes i handling, trenger Gauck derfor ryggdekning i regjeringskoalisjonen av sosial- og kristeligdemokrater. Forbundskansler Angela Merkel hører imidlertid ikke til Gaucks nærmeste støttespillere. Det gjør derimot den fargerike og egenrådige Ursula von der Leyen, Merkels partifelle og Tysklands første kvinnelige forsvarsminister, samt utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokraten som hadde denne ministerposten også i den forrige koalisjonen mellom sosialdemokratene og de konservative (2005-2009).

Tyskland er dermed i den underlige situasjon at dagsorden i et viktig politisk spørsmål ikke settes av kansleren, som man jo forventer slikt av, men av presidenten, som forutsettes å opptre hevet over enkeltsaker. Presidentens rolle er først og fremst å være en retningsgivende, moralsk instans.
Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

Forklaringen på at forbundspresident Joachim Gauck kunne få den posisjonen han nå har, må søkes i hans rolle i tysk samfunnsliv de to-tre siste tiår. Gauck, som virket som prest i DDR og hadde innflytelsesrike verv i den østtyske kirken, spilte en sentral rolle i protestene mot DDR-regimet. I 1990 ble Gauck leder for arkivet med millioner av dokumenter som statssikkerhetstjenesten (Stasi) hadde produsert gjennom førti år. Han høstet stor anerkjennelse i brede kretser for måten han ledet arkivet på, særlig blant alle de millioner av tyskere som var ofre for overvåkingen.

Men den selvbevisste Joachim Gauck har ikke bare tilhengere, og blant skeptikerne er altså forbundskansler Angela Merkel selv. Gauck var kandidat til presidentvervet også i 2010, men for å forhindre at han ble valgt, stilte de konservative med en egen kandidat, den daværende ministerpresidenten i Niedersachsen, Christian Wulff. Da også Wulff måtte gå av etter mindre enn to år som president etter beskyldninger om økonomiske misligheter, måtte det på nytt velges president i 2012, og Gauck ble da valgt med overveldende flertall.

Når forbundskansleren nå er drevet på defensiven i et så viktig spørsmål som militært engasjement utenfor landets grenser, kan dette være begynnelsen på slutten av Merkel-epoken i tysk politikk. Det er langt fra sikkert at Merkel sitter valgperioden ut, altså til 2017. Kansleren nyter riktignok stor respekt utenlands og skårer høyt på popularitetsmålinger innenlands, men det er grenser for hvor lenge en leder kan la andre sette dagsorden. Sosialdemokratene fikk maksimal uttelling i koalisjonsforhandlingene og framstår som den drivende kraft i koalisjonen. Ikke minst høster partileder Sigmar Gabriel anerkjennelse for sin ledelse av det viktige nærings- og energidepartementet. Fortsetter det slik, kan partiet ved valget i 2017, sammen med De grønne og eventuelt venstrepartiet Die Linke, bli stort nok til å stille regjering uten de konservative.

Nå utfordres samholdet i koalisjonen ytterligere – av en sak man ennå ikke aner rekkevidden av, og som setter den viktige diskusjonen om militært utenlandsengasjement litt i skyggen: Sosialdemokraten Sebastian Edathy måtte nylig trekke seg som representant i Forbundsdagen etter beskyldninger om besittelse av barnepornografi. I fjor høst hadde daværende innenriksminister Hans-Peter Friedrich fra de konservative, landbruksminister i nåværende koalisjon, tipset ledende sosialdemokrater om etterforskningen. Mistanken om at Edathy kan ha blitt advart og fått sjansen til å slette bevis, var dermed sådd, og Friedrich måtte forlate sin ministerpost. Mange konservative mener Friedrich er blitt ofret uberettiget og krever at også ledende sosialdemokrater må ta ansvar og gå av, framfor alt parlamentarisk leder Thomas Oppermann.

Ennå har storkoalisjonen sittet i bare sytti dager. Så mye indre strid så tidlig i valgperioden kan få noen hver til å tvile på om denne koalisjonen vil holde i fire år.

(Publisert i Fædrelandsvennen 21. februar 2014;
http://www.fvn.no/mening/synspunkt/Ny-kurs-og-tillitskrise-i-tysk-storkoalisjon-2560088.html#.Uw26qvl5OAk)